Kapittel 32

Backstage

- Hva sier du, kjære? Nå har vi snoka i litt private saker under beltestedet, du har fått bløffa meg litt med tsjekkiske spionhistorier, den gjorde du forresten bra, smilte jeg over en liten, koboltblå mokkakopp. Den varme espressokaffen duftet helt skjønt og la en tynn duggrand på gullbelegget inne i koppen.

- Tyrkiske håndmalte kopper, kjøpt for noen hundrelapper i en lokal facebookgruppe, hadde Hanna meddelt, samtidig som hun fortalte hvor ofte og hvor godt hun likte å selge nesten ubrukte klær og småsaker, som over natten hadde blitt uaktuelle i heimen. Av og til ble hun nesten helt ko-ko, eller grepet av basillen som vi liker å uttrykke det. Hun smålo mens hun betrodde meg historien om da Aage fylte tyrkiakofferten med plastsugerør.

Jeg ble ettertraktet som pusher til barneselskaper i hele nærområdet, fordi første generasjonen av pappsugerør var en fiasko.

- Plastsugerør er jo ulovlige å selge i hele EU, og jeg ser jo hvor ille vi gjør det for barna våre når millioner av tonn med plast fyller opp hauger og strender, helst på steder som er for langt borte til at vi selv ser dem hver dag.

Vi avrundet miljøpraten med å være enige om at et så stort emne fortjener en bok alene, noe vi akkurat nå vil komme til kort i. Smattende på et søtt eksemplar fra en nylig ankommet skål duggfriske druer på bordet, hadde jeg begynt å skissere en slags oversikt i det vi hadde pratet om. Interessant at hennes morfar var en betydelig entreprenør som i flere omganger hadde skapt multimillionbedrifter, og tilfeldighetene som styrte moren hennes bort fra faren og den delen av familien. Siden hennes mormor også hadde entreprenørblod, så ville jeg trykke litt på knappene som åpenbart hadde kommet til syne de siste timene.

- Jeg er ikke ute etter noe spesielt, løy jeg, – men noe slår meg:

Du kunne sittet i en millionærvilla i Tsjekkia, hatt en betydelig arv på bok og fordelt ansvar i en lederstilling i millionforetaket fra din morfar.

- Hvor mange ganger i løpet av uka tenker du på det?

Hanna holdt opp ene hånden og blåste forsiktig over koppen med den varme kaffedrikken mens jeg lot spørsmålet henge i luften.

- Fy søren, det hørtes kult ut når du sa det slik. Si det en gang til!

Hanna satte ned koppen og rettet seg opp, strekte ut armene liksom for å ta imot en hyllest, før tullefjeset fikk overtaket. Hendene falt pladask ned i fanget i det hun la hodet litt på skakke.

- Ikke en eneste, jeg har aldri hatt den tanken. Men du sier noe…

- Er du helt ærlig nå? Litt rettferdighet er vel lov å be om?

- Det hadde vært fett med en sånn villa, men jeg har aldri hatt noe forhold til morfarsiden av familien. Men min mormor, hun ble det store forbildet. Og henne tenkte jeg på da de store utbetalingene deiset inn på min konto etter måneder med hardt arbeid i et opphetet ferieboligmarked. Skulle jeg få velge å spise middag med noen, hvem som helst, død eller levende, så hadde jeg valgt henne.

Med den velkjente tenkerynken i pannen tilføyde hun med et drømmende smil:

- Ja selv Zlatan må vike plassen da.

- "Rettferdighet", det tror jeg ikke på.

Rettferdighet er et oppdiktet svermeri, bare en tanke som gir mange trøst når opplevelsen av nederlag tar for godt tak.

"Rettferdigheten seirer til sist"? Jeg liker rosa, men hva tenker du selv om en så rosa klisje?

Et kontant spørsmål i retur. Hanna så på den rosa neglelakken før hun holdt begge pekefingrene over øynene og vendte hodet mot meg.

- Kanskje liker vi å se mulighetene i et større bilde? sa jeg tilgjort rolig og løftet opp igjen et bein som glapp ned fra sofaen.

- Ja, som i Lotto, sukket hun. - Alle har like stor sjanse, bare at den er så uendelig liten.

Med litt forsiktig skraping i øyekroken plukket hun bort et hår, klemt inn fra pekefingerdemonstrasjonen, blåste det bort fra neglen i en teatralsk bevegelse.

Som for å understreke hvor lite og hvor lett det forsvant.

Det mest positive med Lotto er drømmene som skapes hver uke. Alt er rævva, kontoen er tom og minstemann sulter. Da leverer du inn kupongen, biter sammen tennene og fantaserer om rikdom og lykke frem til lørdagen.

Og det samme uken etter, fordi 61 kroner i gevinst for tre uker siden gir deg følelsen av at snart kommer drømmetelefonen fra Norsk Tipping.

- Du må jo innrømme at det er en fantastisk måte for offentligheten å holde hjulene i gang, skyve fokus bort fra rottereset. Bare de kan trekke frem en rettferdig millionvinner i ny og ne, strekker vi oss på nytt, uke for uke. Ingen slutt.

- Seriøst, mener du det?

Nå tok jeg beina ned fra sofaen og fulgte Hanna med blikket mens jeg strekte meg bort mot druefatet.

- Vet ikke, jeg kom på det nå. Jeg spiller jo Lotto selv, så kanskje det er "Story of my life"? Den sitter nok dypt, denne trangen til å få mye for ingenting, selv om jeg bruker det motsatte som slagord på instakontoen min.

Hanna hadde ikke lagt merke til den lille gjesten som i ene hjørnet hadde begynt å spasere oppetter stuevinduet, så jeg ville forsøke å holde tråden før det skulle brake løs med en ny vepsejakt.

- Du fronter mye på Instagram, ja. Foto fra spennende reiser som avløses av morsomme, uhøytidelige filmer, og av og til innlegg som bobler over med lange meningsberettigede tekster. Hva ønsker du å utrette, eller rettere, hva ønsker du å oppnå med din aktive side på sosiale media?

- Foruten å få en million følgere og leve fett på promotering? ler Hanna mens hun for første gang på lenge gløtter bort mot iPhone’n i lydløs modus på benken.

- Ønsker å oppnå… Å bli sett, og bli anerkjent for å vise selvstendige uttrykk for det vi hver dag driver med og tenker på. Det er så lett å kopiere, og mye av det vi fester oss ved er ofte kopiert fra andre.

Min største utfordring er å ha stor nok tro på meg selv. At det jeg gir til andre er verdifullt.

- Jeg håper jo på at det kommer kommentarer som forteller hva følgerne tenker om de ulike innleggene.

- Både her, og i jobben ellers, sysler jeg med å styrke min personlighet. Finne mitt eget uttrykk. For når jeg deler en historie der mine opplevelser og følelser er viktige i fortellingen, må det være berikende og gi en mening som følgerne kan støtte seg til.

- Synes du ikke det er slik i dag?

- Det er egentlig ganske sprøtt. Den perioden i mitt liv som er lettest å tenke på som vellykket, er i Tyrkia da jeg i et uferdig byggeprosjekt kunne stå sammen med gjester fremme på et utsiktspunkt.

Praten gikk og tårene trillet fordi prosessen frem klaffet med slik kjøperen hadde drømt om. Joda, firmaet vårt hadde godt rennommé, men det var mer enn et år til boligen var ferdig, der var mye som var usikkert og millionene var på vei ut av lommeboken. Jeg følte en enorm tillit.

I dag kjennes det ofte utfordrende å promotere enkle produkter, selv om de er helt i verdenstoppen.

- I verdenstoppen, Veronika! Kan du forklare meg?

Hanna skvatt ut fra sittestilling og kom tilbake fra badet med en smart liten veske før jeg hadde fått sukk for meg. Nå kom den frem, den siden jeg hadde ventet på da vi touchet innom jobben hennes tidligere. Så jeg kjente meg litt utfordret. Men tryggheten i det smittende smilet var ikke til å ta feil av, og på et lite minutt fikk jeg en rask innføring i bruk og stell av denne dingsen som jeg utallige ganger hadde sett på Instagram.

LumiSpa, solgt i millioner på verdensbasis. Foran meg la hun et demokit som jeg kunne få benytte gratis i en uke, bare å følge anvisningene.

Jeg ble overrumplet. Var jeg så lett å lede? Eller var hun så god? Men jeg kjente tydelig forskjellen på handbaken som Hanna nettopp hadde behandlet. Og det var lett å se hvor glatt og myk huden var. Selvfølgelig ville jeg låne. Hvorfor hadde jeg ikke benyttet meg av noe slikt tidligere?

- Nei skit, vad faen!!

Hanna hadde oppdaget vepsen i vinduet og marsjet målbevisst av sted med glass og papir som sist. Den påtrengende gjesten skulle utvises, en gang for alle.

- Intet asyl i denne stugan, nei, mumlet hun mellom gisp og fnys, veivende armer og ulåter etter hvert som vepsen fløy av sted og kom deisende mot vinduet på ny for å finne rømningsveien bort fra denne ugjestmilde kjempen. Like fort som den hadde blitt oppdaget forsvant vepsen ut i det frie gjennom balkongdøren. Hanna så mistenksomt etter fluktruten, dro døren godt inn og trykte ned låsehåndtaket.

- Nok luft for i dag. Fan altså, jeg blir så stresset av disse beistene. Total panikk! Hanna dro håret bakover, så strengt på meg med et tydelig "ikke-le-budskap" uten at det stoppet oss fra å fnise litt. Hun ristet unnskyldende på hodet og pekte spørrende på superapparatet som lå pent pakket i vesken igjen.

- Ja takk, gjerne. Har forstått at det sikkert var et eller annet med denne LumiSpa siden du så ofte tar den med i feeden din, men jeg ble skikkelig overrasket over hvor fort det ble resultat, sa jeg og viste frem hånden.

Hanna strakte meg fatet med de siste druene, nappet den aller siste selv og klappet forsiktig på vesken.

- Jeg føler at vi drukner i informasjon fra alle kanter. Denne er stappet med DNA- og genforskning, men jeg liker best å vise resultat face to face. Stabile forbedringer og alt dette som skjer på cellenivå, det som jeg ikke er så nerdeflink til å forklare, blir jo en megabonus til alle som gir seg selv to minutter deilig spabehandling hver dag.

Hun smilte og strøk seg over kinnet, tydelig stolt over å få vise meg hva hun brenner for.

Den er dritenkel å bruke, så du forstår lett hvorfor den år etter år blir kåret til nr.1 i verden?

- Det blir skikkelig spennende, sa jeg, samtidig som jeg måtte innrømme at det var over gjennomsnittet trivelig å se Hanna så oppglødd.

Denne gledet jeg meg til.