Kapittel 34

Storesøsterkarakteren

Etter litt pudder på nesen var vi klare for overraskelsesturen, begge damene. Hanna gjorde seg klar for å kjøre, så vi kunne la praten gå i bilen.

- Hva med Martina, søsteren din, det du har opplevd sammen med henne har vi hørt lite om? Du har jo kalt din egen datter for Martina, så det må være noe spesielt, tenker jeg.

Hanna sendte meg først et litt vemodig blikk, så var smilet tilbake og hun spurte:

- Har ikke du også en historie bak navnene dere har gitt til egne barn, for mange fører slekt videre i navnet?

- Min morbror for eksempel, han som høytidelig førte meg frem til alteret da vi giftet oss, heter Karl. Hans sønn, hans far, farfar og oldefar heter også Karl. Og hans yngre halvbror som har en annen mor, heter…

Hun holdt frem en åpen håndflate og hadde et svært forventningsfullt uttrykk mens hun ventet på at jeg skulle si det.

- Karl?

- Jovisst. Fantasien overlever neppe på timebetaling i den heimen, humret Hanna.

- Egentlig hektet vi oss på Aages tippoldemor som het Martine. Litt som en gest til farfar Rye, som hadde snakket så varmt om denne damen. Men Martine med "e" passer så dårlig i det tsjekkiske språket, da det knyttes opp mot en gutt, og derfor ble det Martina. Pluss veldig gode vibber knyttet til å kalle opp etter min søster.

- Så er det nå en gang slik da, fortsatte Hanna med er sukk på leppene, - at for noen går solen fortere ned enn den noen gang har stått opp. Martina er en søster som blander følelsene mine.

- Hun er den flotteste av alle sammen. Smart kokk, maler som Picasso og synger som Whitney. Hun kan være utrolig morsom når hun er i det hjørnet. Rett og slett et multitalent.

- Samtidig er det litt besværlig for meg å stole på henne.

Hanna kom inn etter en runde på balkongen, låste døren bak seg og så på meg med en alvorlig mine, den som tar frem denne særegne rynken mellom øynene.

- Og er det noe som skaper kaos i mitt hode så er det vel akkurat det.

Jeg har for lite å gå på, har mistet for mye på veien til at jeg har lett for å øse tillit til andre.

- Det jobber jeg med.

Hun gikk bort og så ut gjennom vinduet. Betraktet det store skipet med digre containere i mange farger som nå var på retur ut fjorden, enda nærmere enn da det kom seilende inn tidligere i dag.

- Hadde det ikke vært fint om en kunne legge til kai og bare fylle opp med godsaker i store lass, stablet haugen på slik at en hadde noe å fordele på reisen videre? Og kunne bo på St.John’s i Karibia, og hete Ikornnes, det gir mening…

Ut fra gliset å dømme må jeg ha sett ut som et stort spørsmålstegn, for jeg skjønte ikke bæret før jeg oppdaget navnet på skipet:

NCL IKORNNES, ST JOHN’S, med fete bokstaver.

- Dit følger jeg deg gjerne, Hanna, for der har jeg vært! Vi var innom St. John’s da min mann og jeg fikk et RCL-cruise i gave for to år siden. Jeg husker de koselige, lave husene i skarpe farger, med palmer og grønne trær som innhyllet gatebildet. Og de utrolig hvite strendene like utenfor. Det var turkis eyecandy, det.

- Jeg vet. Sett fra din og leseres side er vi klisjeen av disse barnehjemsbarna med trist oppvekst som alle har hørt om før. Men for meg er det livet mitt. Å bli dyttet rundt om kring fra jeg var fem, for å være under radaren som det hette, mens alle tre småsøskena mine i tur og orden var flere år på barnehjem. Alle…

Vi så på den store båten som gled ut av syne og Hanna fortalte om opplevelsen da hun og moren besøkte Martina på barnehjemmet. En opplevelse som hun lenge hadde gravd ned, gjemt bakerst i hukommelsen, for å distansere seg fra gråten, fra barnesengene som var stilt opp på rekke og rad, som arkivskap på et kontor.

- Nærhet, lek og aktivitet, som de sier er helt avgjørende for utviklingen av personlighet, ja, at hele hjernens funksjoner utvikles i den alderen, det hadde ingen hørt om, og hun tok fram igjen at Roman ikke engang kunne springe når han kom til Sverige, fem år gammel.

Vi andre reiste til Sverige, Martina ble værende hos farmoren...

- …og senere i et par tre utilstrekkelige fosterfamilier, sa Hanna, tydelig preget.

- Hva tenkte en liten jente som stolte på sine voksne når hun ikke fikk være med oss andre? Hun kunne bare ikke forstå det.

Hun trodde jo det var hun selv som var problemet, ikke sant?

- Det må ha vært så utrolig ensomt og kjipt å bli satt til side på en slik måte, vokse opp med upålitelige foresatte rundt seg, nye fosterhjem med relasjoner som utfordrer det mest private. I det hele tatt, full pakke av alt som gjør at du kjenner deg verdiløs.

Hanna holdt begge hendene hardt knyttet rundt telefonen som hun hadde gjort klar til turen.

- Sorry, men jeg blir så kvalm av å ta det frem, det er bare trist å snakke om. Og jeg har dårlig samvittighet! Jeg vet ikke hvorfor, eller hva jeg kunne gjort, men det er bare usselt å se tilbake på.

Jeg lirket på opptaksfunksjonen så jeg kunne hente opp historien senere, hadde ikke lyst å møte blikket om hun skulle se på meg akkurat nå. Feigt, og jeg følte egentlig skam, men i hodet stod så klart hva vi hadde blitt enige om i redaksjonen: Styr utenom klisjeene fra tornefull barndom.

Jeg hadde blitt godt kjent med Hanna, og visste at dette var sårt. Noe som satt dypt. Og det var lett å følge tankene der hun instinktivt dyttet på et umulig ansvar, og opplevelsen av at de voksne gikk fri når de gav storesøsken ansvaret for de yngre.

Jeg er jo storesøster, for faen.

Med fast blikk og raske hender samlet hun stilker og tomfatet der druene hadde vært bort til kjøkkenbenken. Tok en lys halvlang jakke over armen og gjorde tegn til at vi kunne gå ut.

- I dag bor hun i en koselig liten by i Sveits sammen med sine to nydelige tvillingjenter og faren deres.

Her som vi bor er det spektakulært, med fjorder og hele pakka, sa hun med en overbevisende mine og bøyde av en lang armbevegelse på vei bort mot den hvite Teslaen.

- Der, i Sveits, er det helt rått.

- Fjellandskapet med tinder og topper er så kraftfulle at de slår deg til bakken. Og besøkende fra hele verden kommer og vil oppleve formidabel natur, stå på ski eller bare feriere mellom ville, sagnomsuste fjell.

- Midt i Alpene.

- Vi var hjemme hos dem før jentene var født, da lille-Martina var knappe to år, sa Hanna etter en kort pause

- Daniel, gutten hun har fra et tidligere ekteskap, var også hjemme, og dagene vi fikk være sammen med henne og familien var uforglemmelig.

- Besøket i stallen var spennende, og jeg var stolt da Martina tok ut en flott hest så jeg fikk hilse på hennes beste venn. Synd at jeg ikke husker navnet på den…

- Hun har et tett forhold til dyr. Dem kan hun stole på.

- Begge blad Martina var helt på bølgelengde. Det var stort og varmet på en veldig spesiell måte. Gjorde meg glad i mange uker etterpå.

Jeg var glad Hanna hadde fått hentet seg inn igjen, og frydet meg over den utstrålende gleden hun fikk av å fortelle om Martina. Jeg kjente i magen den litt såre tonen når hun fortalte at først hadde Martina mistet omsorgsretten for sønnen fra første ekteskapet, men at hun hadde tatt kampen, og at i dag var storebroren til jentene like mye hos dem som hos faren.

- Vi har litt av samme lynne, så det kan være lett å ryke i tottene på hverandre, betrodde Hanna samtidig som bilen suste bort over broen jeg hadde begynt å kjenne igjen som veien til Hanna.

- Vi finner noe å rote i hop slik at det blir vanskelig å akseptere for den andre. Akkurat nå er det ikke like jevnlig kontakt, for å si det slik. Men det heter at en modnes og blir klokere med tiden, og da er det vel bare å vente?

Uansett, hver morgen når jeg stiger på badevekten og ser at tallet har blitt litt større, da tenker jeg at i det minste er jeg blitt klokere, og det veier litt, det også.