Kapittel 33

Urkraften

- Når skulle Aage og Martina komme hjem? Jeg hadde sett frem til å hilse på dem også. Martina er jo så søt på bildene du viser frem, blitt en ordentlig liten dame.

Vi ryddet litt på plass i oppvaskmaskinen mens praten gikk, og svinset lett forbi hverandre mens vi vekslet på å ta en freshup på badet. Hanna hadde lovet meg en overraskelse i forbindelse med middag, så det kom et lite sug i magen når jeg tenkte på det. Repertoaret til denne dama spente så vidt at hva som helst, alt fra topptur i helikopter til pølse på termos i skogen var mulig.

- Oj, ja det hadde vært kjempekoselig om de hadde vært her. De reiste på fisketur tidlig sammen med Njål, Aage sin barndomskompis og fadder på Martina. Skulle langt ut mot Stadt i en fiskesjark. Grilling av fangsten, med havneanløp i Ålesund som backup, var planene før avreise. Litt bølger, så ble det nok rett på byens italienske iskrembar, tipper jeg.

Hanna så virkelig lei seg ut.

- Sorry, jeg har jo såååå lyst at dere skulle møtes. Det er godt mulig du fløy rett over dem da du kom i dag tidlig.

Da er det noe ekstra å se frem imot, når alle møtes til bokpremierefesten, sa jeg, akkurat sånn passe høytidelig at det skulle kjennes litt i magen.

Tydelig overrasket og med store øyne kom hun med ansiktet rett foran meg.

- Du kødder nå, Veronika? Sej om du fjantar med meg!

 Impulsiv og aldri redd for å uttrykke ekte følelser. Noe så herlig. Og litt utfordrende å holde i tømmene for at det skulle bli en rettferdig og balansert beretning.

- Direkte tull er det jo ikke, for her er jo noen spennende "Hanna på sporet"-historier. De var noe for seg selv, smilte jeg og så inn i det mørke forventningsfulle blikket. En slik happening kunne føles helt vill, men ingen skulle falle i gulvet.

- Jeg føler at vi har fått samlet sammen en god porsjon historier, både bakgrunn og tanker. Om der ikke er noen nye ekspedisjoner linet opp i nærmeste fremtid, eller noen du ikke har fortalt om enda, så har jeg lyst å utfordre deg.

Jeg er klar! Så mye som jeg har snakket og snakket tipper jeg du tenker på "Stilleleken" eller noe sånt?

Det kom så spontant og troverdig at jeg mistet tråden, før vi begge brast ut i høylytt latter. Vi hentet oss inn igjen mens vi byttet på å perfeksjonere maskara og makeup foran de godt belyste speilene.

- Ja, det hadde vært noe å ta med til hovedstaden, fire kapitler med Stilleleken! Selv om jeg tror akkurat den hadde bydd deg på store problemer er det en litt annen oppgave jeg hadde i tankene.

Jeg holdt i maskaraen og tappet den mot pekefingeren til jeg fanget blikket.

- Hvorfor er du her?

Et spørrende uttrykk bølget i fjeset, som om hun åpnet en kommode og rotet rundt i mange skuffer i hodet, uten å finne noe som passet.

- Jeg mener ikke her i Norge, i denne fjorden, på dette badet, utdypet jeg spørsmålet mitt,

- Jeg er mer spent på om du kan si noe om opplevelsen av tid og sted som rommer noe utover det vi ser og kan ta på? Hvem er bak alle disse utrolige historiene og det vakre utseendet?

Hanna ble tankefull, men hadde fortsatt denne varme utstrålingen når hun satte seg ned på benken i badeinnredningen. Pekefingeren snurret i den ene hårlokken som hang løst ned mens blikket var langt ute, selv om øynene så ut til å hvile på de blå håndklærne på veggen. Med et svakt og undrende smil så hun opp på meg.

- Nei, dette blir ikke stilleleken.

De hvite tennene kom frem bak et bredt smil. Skøyerfjeset var nok ikke langt borte, men akkurat nå var det bare en behagelig ro.

- Jeg trengte bare å samle meg litt, tenke på et av de uendelig mange gode øyeblikkene vi får loy å være en del av, sa hun og rettet på en brett kjolen hadde fått i ryggen.

Når du får tildelt livet, er du som barn mest opptatt av deg selv. Og gjennom et barns øyne ser du oftere etter hva du kan få enn hva du kan gi.

For meg ble det ikke en tydelig endring før jeg var godt voksen, da jeg ble mamma. Dette uforklarlige øyeblikket der alt kastes om og jeg blir mindre enn det lille barnet som ligger på brystet mitt, samtidig som jeg er en kjempe som står klar til å forsvare henne mot hva som helst, gå i døden for henne.

- Det er helt ufattelig hvor sterkt det blir, hvor tydelig jeg kjenner at jeg må være her uendelig lenge for at hun skal være trygg.

Hanna gløtter bort på et stort babyportrett av Martina som henger ved siden av speilet i en stor forkrommet ramme.

- Martina mi! Den nøye polerte makeupen kjempet for å holde stand da en snufs gikk over til en tåre. Flere tårer.

Der er en så stor verden der ute. Martina er så glad, glad i livet og ler mer enn noen jeg har møtt.

- Alle sier det! På den fantastiske skolen hun går på, også. Og jeg fatter ikke hvordan det skal gå om ikke jeg eller Aage kan være her og passe henne.

- For hun er så var og sårbar, silkemyk, tror så godt om alle og gleder seg til hver ny dag. Undret seg over at søstrene ikke kunne komme på besøk, enda hun i timevis hadde laget små pepperkakehus med godteri på, kjøpt pyntemasker og møysommelig fått alt inn i julepakker som hun leverte til dem.

- Men godtok at de sikkert hadde mye å gjøre og gledet seg til å besøke Nina og hunden i stedet.

Der var kanskje et litt sårt drag når søstrene ble nevnt, men om ikke Hanna selv skulle nevne dem igjen, kunne denne delen av familien vente, enn så lenge.

- Derfor er jeg her!

- Og Aage har begynt på Crossfit, har du sett det i feeden min? Han skal også være her, og jeg er så stolt hver gang han pakker sekken og stikker på trening.

- Så du tenker du er her for å leve lenger enn Martina?

- Nei, det er jo akkurat det, sukket Hanna.

- En av mine største utfordringer om dagen er å gi slipp, lære meg å se og stole på andre, smilte hun opp mot meg.

Men følelsen er så sterk, dette som går forbi eksistensen her på jorden, denne overveldende kraften som fornemmer det finnes noe du ikke kan se eller ta på.

- Jeg tenker ikke på at mormor tusler rundt i dørene her, for det tror jeg at hun gjør.

Hanna reiste seg og snufset inn i speilet, samtidig som hun så ertende på meg. Tok frem en engangsklut og strøk forsiktig forbi øynene.

- Du Veronika, du vet jeg har en sterk opplevelse av denne energien som mange kaller paranormal, det har vi snakket om tidligere. At vi kan sanse noen som fysisk ikke kan forklares å være tilstede, at vi kan tenke på noen som to sekunder senere ringer. Fenomener, ofte ulykker blir lagt merke til, som på helt uforklarlige måter inntreffer og rammer i helt usannsynlige vis. Skjebnen, eller tilfeldigheter som noen velger å kalle det.

Hanna tok frem eyeliner og la forsiktig en ny strek. Så fornøyd i speilet, strekte ryggen og strøk hendene nedetter hoftene.

- Det er en annen fornemmelse.

Kjærlighet er urkraften som river meg så totalt over ende. Denne koplingen til et annet menneske som aldri forsvinner.

- Dette som får deg til å gjøre ulogiske, irrasjonelle og av og til helt tåpelig ting.

- Kjærlighet er hvorfor jeg er her. Gi og få. Gjøre en forskjell i livet for dem jeg møter. Slik som vi begynte denne historien for et par år siden, du og jeg. Gi tilbake til alle som har gitt meg så uendelig mye på veien, og gi til mange, mange som jeg ennå ikke har møtt.

- "Pay it forward".