Epilog

En vårdag i 2006 troppet Hanna Hromadka opp på mitt kontor. Vi hadde avtalt et jobbintervju i meglerfirmaets kundeservice. Som direktør i firmaet hadde jeg gjort endel intervjuer gjennom tidene.

Hun stilte i mørk dress med hvit skjorte og blanke, høyhælte sko. Det var uvanlig, jeg tror ikke jeg hadde opplevd det før. Hånden var fast og feminint myk, akkurat som blikket. Håret var satt opp i en løs knute i nakken, med tynne lokker ned på siden av brillene.

Det var ofte liv og mye aktivitet rundt henne fremme i kontorlandskapet. Jobben med å sette nye rutiner og innføre dresskode for alle i transport tjenestene vi leverte var krevende. Det medførte stadig direktesamtaler med sjåførene i tillegg til å betjene kunder som ønsket oppfølging.

En aktiv og involverende person får oppmerksomhet fra andre medarbeidere, og ikke minst fra ledelsen.

Det var slik jeg ble kjent med Hanna. Senere skulle jeg bli hennes ektemann.

Gjennom livet har jeg møtt mange mennesker. Hanna og historien hun bærer med seg er noe helt for seg selv. Å skulle la denne flyte ned elven og bli borte i det store havet ville være sterkt tap for mange. Ikke minst for de som kjenner seg igjen i noen av utfordringene, og kan få et glimt av håp og tro på at problemer kan bli mindre. Jeg tror at trygghet i livet støttes på flere måter.

Å få tilliten til å føre pennen gjennom beretningene, og ikke minst sette sammen bilder og grafikk, har vært et utfordrende privilegium jeg for alltid vil være takknemlig. Ingen av oss hadde trodd det skulle bli så stort.

Mitt håp er derfor at de skråstilte gjenfortellingene har gitt mening for flere, trøst for noen og ikke minst; en latter for mange.

Takk for følget.

Hilsen Aage Harald Skog