Kapittel 1
Når slutter det tilfeldige å være tilfeldig?
Hanna 4 år, utenfor oldemorhuset i Lipnik nad Becvou.
Duften av nystekte vafler møter meg når Hanna åpner døra til den fargerike og energisk innredde leiligheten. Det slår meg at hjemmet matcher dama. Det er fyr i peisen og friske blomster på bordet, noen steder henger det bilder fra andre himmelstrøk der hun har vært. Ofte sammen med en mann, ser det ut til.
Jeg kan ikke unngå å legge merke til reisebøkene og selvfølgelig bunken med reisemagasin som ligger midt på det særegne stuebordet. Hele atmosfæren innbyr til å krølle seg opp i sofaen og ta en fortrolig prat. Rufsete ute, men her var det deilig varmt.
Lite visste jeg om hvor mye det skulle bli av både tårer og latter etter hvert som vi utforsket denne ferden gjennom noen tiår.
- Det gikk greit å finne fram, sa jeg og fant meg til rette mens Hanna fordelte asjetter og satte frem nykvernet kaffe i noen søte bestemorskopper.
- Så koselig det var her, har du bodd her lenge?
Hanna pratet lett og uanstrengt, virket behagelig.
- Kan du fortelle litt om deg selv, det er alltid en god start. Hvordan du havnet her i Utkant-Norge og sånn? Jeg har jo fulgt deg på insta og sett noen spennende historier fra turer du har vært på. Du er flink til å ta bilder, synes jeg.
Jeg håpet at rettferdig smiger ville hjelpe oss å komme raskt i gang, og smilte så overbevisende som jeg kunne.
Leserne våre liker så godt å få litt mer av den ekte personen og gjerne historien bak et bilde.
- Det er litt nifst å utleverende og dele den siden av historien min, sier Hanna litt beskjedent og med smilende øyne.
- Men alle har vi en historie. Det som er trist kan vi spare på et sted som gjør at vi finner glede i noe annet. Kanskje min story på et vis kan være til inspirasjon for andre, beslutter hun.
- Vi må tilbake i tid, til en grusvei i Tsjekkoslovakia. En kantstein som hadde falt av en lastebil og en hvit Wartburg 353 som holdt altfor stor fart inn i svingen. Sjåføren, en bedugget løytnant fra Sovjethæren, sier han så den store steinen, men at den uvante bilen skrenset og han mistet kontrollen.
Bildet av ulykkesbilen ble tilgjengelig først i 2019.
- Her, i dette skjebnesvangre sammenstøtet med treet i veikanten, mistet min unge mormor livet. Hun hadde blitt slengt ut gjennom frontruten og ble liggende enda noen minutter mens tilværelsen sakte forsvant inn i den dørgende stillheten. Ingen kunne hjelpe, selv om hun levde da de hentet henne til sykehuset.
Jeg føler at det er her, i denne øde engen på landsbygda, at min historie på mange måter begynner.
Mormor og mamma.
- Mamma var bare ni år da ulykken rammet. Sammen med sine to eldre brødre prøvde hun å klore seg fast i et eller annet. Du må huske de var i et land og i en tid som ikke fanget opp barnet når moren ble borte og faren hadde flyttet ut.
- Hun ville så inderlig ha noen, få en støtte, ta og gi. Dette som vi alle trenger å kjenne i livet. Mamma ble en som søkte etter det som var blitt revet bort.
Dette ble en litt annen start enn jeg hadde forventet, men mye mer enn jeg hadde håpet på. Det var noe intenst og ekte over denne dama, noe som var større enn den smekre figuren på andre siden av bordet.
Papppa 19 år
- Og der kom min unge pappa. Han var som en østeuropeisk utgave av Jim Morrison. Halvt sigøyner, høy og bredskuldret med knallblå øyne og langt, bølgete hår.
- At det var nesten 4 år som skilte dem brydde de seg sikkert ikke så mye om. Heller ikke at pappa var en gift ung mann, bare tilfeldig i byen fordi han måtte i militærtjeneste.
Hun merket det fort, men turte ikke fortelle til noen. Skjulte det som vokste så godt hun kunne.
Men etter syv måneder var den runde magen altfor tydelig.
- Nå kunne det ikke bortforklares med god appetitt og lite mosjon lenger. Mamma ler alltid når hun forteller hvor avsindig forbannet oldefar ble, og at han løp etter henne gjennom huset med en sko i hånda og skrek:
«Jeg skal myrde deg, ditt ludder!»
- Det høres jo grotesk ut, men det er akkurat slik det er hos oss i vår familie. Vi sier ting høyt og uten filter.
Jeg ser hvordan Hanna nyter å gjengi denne historien, smiler mot meg og tar en ekstra klask med rømme i vaffelen. Litt overrasket kaster hun hodet frem for å redde skjorten når rømmen smetter ut sideveien, men for sent. Tydelig flause, men vi ler godt begge to, det får bare være.
Mamma og jeg
- Så kom jeg, da, 1980. Mamma hadde akkurat fylt 16
