Kapittel 9
Uforbeholden kjærlighet
Mama & I
- Mamma ja, hun er ikke helt bra, ler Hanna. Jeg var jo så forbannet på henne, så skuffet og uforstående til at hun kunne reise fra oss når vi var små, bare slik. Og samtidig på en underlig måte fortalte jeg meg selv at det var vanlig, at slik var andre mammaer også.
De fortalte meg senere at mamma sluttet å komme til Sverige en periode. Jeg reagerte, det ble alltid veldig mye styr når hun reiste igjen.
Det er lett å peke på alt hun ikke var og ikke gjorde, men jeg vet vi var mye mer sammen enn det jeg kan
huske eller fortelle om. At hun bare var der, slik som mammaer er.
- Den sterke bindingen gjorde det nok ikke så lett for Hana, som også prøvde så godt som hun kunne. Mamma ringte meg forresten fra ukjent nummer en gang, for omtrent ti år siden eller så. Dette må du høre:
Nå får Hanna et skøyeraktig uttrykk.
- Hørtes veldig forstyrret ut og der var mye støy, noe hørtes som tysk tale. Sånne pidde-lidde-litt-lyder og svar som når beskjeder sendes gjennom intercomen i sykebilen, tenkte jeg. Blodet bruset opp i hodet. Men mamma var i god form, hun, men kunne si at hun var lenket i håndjern og på vei med blålys til fengsel.
...lenket i håndjern og på vei med blålys.
- Dette må du ikke ta med i notatene altså, jeg synes det er for crazy. Hvor mange av oss mottar noen gang en telefon fra sin mamma på denne måten?
- Mamma bad om at jeg måtte være så snill hjelpe henne og kontakte samboeren hennes, for han hadde ikke svart når hun ringte.
Hanna ler. - Han så vel når de hentet henne og var ute og feiret?
- Hele affæren var en misforståelse, skapt fra fortidens bekjentskaper, og mamma var etter kort tid ute av saken.
Men for meg er akkurat denne episoden som en påminnelse om at grums du ikke er ferdig med, kommer og henter deg en vakker dag. Jeg er rett frem og klasker i bordet det jeg har på hjertet.
- Synes du også det er varmt her? Hanna står borte ved terrassedøren og presser den hvitmalte døren over snøen, slik at den bitende luften straks stryker inn over gulvet, og legger seg som et kaldt pledd rundt føttene. – Jeg er ikke alltid enig med meg selv om hvor varmt det er, smiler hun, puster dypt et par ganger, hufser og trekker til døren.
- Oppgjøret jeg hadde med mamma da jeg var seksten år renset i grunn luften mellom oss. Jeg pøste over henne alt jeg hadde samlet opp, så kjente jeg alt løste seg opp og var over.
Mange glade stunder
Jeg kunne ikke bære nag resten av livet, der var noe skjørt over henne, litt hjelpeløst på en måte.
- Det var som hun ikke forstod rekkevidden av at andre ble så inderlig rammet når hun selv gjorde bare det som hun selv ønsket.
- Så jeg valgte som sekstenåring å tilgi og gå videre.
- I dag må jeg ta meg i at jeg hele tiden vil beskytte henne, ikke fortelle om henne på en måte slik at andre synes hun er et dårlig menneske. For det er hun ikke. Der er godhet og hjertevarme i overflod, og kanskje det var problemet?
- Jeg vil ikke at andre skal tenke at der var knark og annet inne i bildet, noe som er langt fra sannheten.
- Da er det vel bedre å fortelle litt for å styre bort spekulasjonene?
Mamma og Hana
I et glimt ser jeg noe av hvorfor jeg fikk lyst å komme hit og lage en story i dag. Noe av dette dype som ligger i oss mennesker når nære bånd og følelser overstyrer det som utenforstående mener er logisk. Jeg biter litt i pennen og tenker at vi elsker å se på, men er likevel helt uforberedt når vi selv blir hektet.
Dette som i min verden er uforbeholden kjærlighet.
