Kapittel 28

Mønsterfamilien

Mens Hanna skildret bryllupet i Tsjekkia hadde jeg fått nyte et deilig rekesmørbrød med favoritten; avokado. En kanskje litt for syrlig tonic til, men nydelig var det.

For første gang hadde jeg også fått mer tid til å betrakte henne og personligheten hun utstrålte i beretningen om søsterens vielse. Måten hun ubesværet holdt blikket mitt og fastheten i stilen. Jovisst hadde vi begge modnet bittelitt og fått en halv smilerynke de fire årene siden sist, men Hanna hadde en naturlig glød og en ungdommelig modenhet.

Tiden hadde gitt henne en selvsikker karakter, en slags likevekt som signaliserte trygghet.

Endelig hadde jeg fått stillet nysgjerrigheten om hvordan faren dukket opp, og blitt forbløffet over den forvunnede søsteren, så det var kanskje klar bane for en slags oppsummering?

Litt etter litt fikk også Hanna fanget den siste reken på gaffelen og kunne smile uten majones og avokado i munnvikene. Krydret med litt høflig kutyme om deilig mat og "det var så altfor meget", spurte jeg om vi hadde kontrollen på familien nå, eller om der kom noen flere dettende ut av skapet?

- Ja, nå har vi i hvert fall en slags oversikt, repliserte hun mens vi skrattlo.

– Det er forståelig at det blir forvirrende, jeg har problemer selv, skal jeg si. Spesielt fordi min adoptivmamma er min mammas tante, så tanter, onkler, kusiner og tremenninger går hulter til bulter.

Vi hentet oss inn og jeg ville bare ta det en gang til.

- Du er eldst. Så har du en to år yngre søster som heter Martina og bor i Sveits. To år senere, altså fire år yngre enn deg, kommer Roman som i dag bor i Sverige, samme sted som yngste søstera di, Radka, født fem år etter det igjen.

- Mellom dem ble Veronika født, men hun ble aldri med hjem. Hun er den eneste som bor i Tsjekkia i dag.

Jeg holdt opp en finger; - Så har du en søster på din pappas side, åtte år yngre enn deg. Hun har flyttet tilbake og bor med din pappa i Slovakia.

Hanna var veldig imponert og bladde frem på telefonen sin.

- Jeg tok en DNA-test for en tid siden. Veldig kul å se at genene mine stort sett kommer fra beltet mellom Hellas og Estland. Men jeg fikk nå påspandert et lite stykke India.

Og se der… du skal se at Solkongen Ludvik var delaktig i mine franske gener.

Det var i hvert fall slik jeg følte det da vi besøkte huset hans, Aage og jeg, rett etter bryllupet vårt.

Dette var morsomt, "huset hans" er så vidt jeg vet slottet i Versailles og Hanna var ikke tung å be...

- Det er noe med lukten på slike steder, og at du kan legge deg flat med kinnet i gulvet, snuse inn og kjenne hvor de spankulerte rundt i formsydde tøfler. Ikke at jeg fikk denne sterke tilhørigheten hos Ludvik, den som kan komme over meg andre steder, men en andektig opplevelse av at der har vært noe stort.

- Du ser det for deg, lo Hanna og pekte rett på meg, koste seg over hvor forfjamset jeg ble.

- Jeg ser hvordan du tenker på at jeg ligger med rumpa i været og kinnet i gulvet, mens de andre turistene tråkker vantro forbi. Det må du prøve en gang!

Jeg var seriøst i den tankerekken og måtte ta meg inn igjen. Så vi kosepratet litt om Paris, matopplevelser, sjokkpriser på Champs-Élysées og bydeler som er ekstra koselige å besøke. Etter denne runden i et tema der jeg fremfor noe annet kjente meg som hjemme, vendte vi tilbake for å kaste litt mer lys over herkomst og slekt.

- Da vi også skulle sette sammen slektstreet på skjema, var det vanskelig, innrømmet Hanna. - Det ble ingen rettkantet pyramide, for å si det slik, alle bokser og linjer gikk i hytt og pine.

Hva tenker du om det, da, Hanna, dette med å vokse opp så forskjellig fra det som kalles mønsterfamilien?

Det var ingen utfordring i spørsmålet mitt, mer en vennlig dytt inn i et utfordrende landskap. Og det tok ikke lenge, hun hadde helt sikkert tenkt på dette før.

Jeg mener vi må tenke oss om før vi bestemmer at det skal finnes noe som heter mønsterfamilie.

Innenfor skaper samtidig det som er utenfor, og at vi får lov å hakke på dem vi mener er outsidere. I dag fronter vi 2 foreldre og 1 ½ barn i egen bolig, med bil og 40år som gjeldsslaver.

- Barna blir tutet full av hvor unike de er, at de skal være seg selv og kan bli hva vi vil. Men alle skal likevel tenke likt, ha samme klær, hårsveis, lepper og kropp. Vise seg lykkelige på sosiale media. Ingen må være synlig annerledes eller skille seg ut. Vårt skadeskutte unike selvbilde bærer vi inni oss.

- Og siden ingen egentlig kjenner seg vellykket i denne boksen, der alle tror de andre er det, innbiller vi oss årsaken er at noe har blitt tatt fra oss. At det er grønnere på den andre siden.

- Det evige hamsterhjulet.

Det var ikke noe rungende foredrag, mer en myk og behersket meddelelse, litt sårt på en måte.

- Du spurte hva jeg tenker, og det var egentlig det jeg skulle si. Jeg tenker vi må bruke de kortene vi har fått, at jeg er heldig som har så mange forskjellige ingredienser å velge fra.

Jeg har en mann som jeg elsker, et barn som jeg setter over alt annet og en hverdag som gir meg utrolig stor frihet til å disponere timene selv.

- Det har jeg lagt merke til, fikk jeg smettet inn når Hanna måtte fukte leppene med rosa tonic.

– Jeg har jo ikke blitt den jeg er uten å undersøke på kryss og tvers om de jeg intervjuer. Og du løfter ofte frem selvutvikling og ansvar for egen livssituasjon.

– Så viser du nære bånd opp mot selskapet Nu Skin, et konsern som fokuserer på helse- og skjønnhetsprodukter. Ser ut som du jobber som selger for disse?

- Bare vent litt til, før du starter salgspitchen din…, jeg holdt opp en hånd og så det lattermilde ansiktet når hun senket skuldrene og slapp pusten ut igjen.

- Når jeg først skulle ta en research på dette selskapet ble jeg sittende langt utover kvelden. Min erfaring løfter meg forbi trollene i kommentarfeltene. Akkurat den samme hetsen som mot iPhone eller Tesla, eller andre når de blir store nok.

- Nei, jeg ble engasjert i at Nu Skin mange år på rad har blitt kåret til verdens beste innen en gitt kategori. Langt foran de store kjøpesenterkjedene og andre som vi ofte forbinder med taxfree besøk.

- Så jeg sjekket ut at de er på børs og oljefondet har eierandeler, at de er en av verdens største innen genforskning og har eget u-hjelpsprogram, eller hva en skal kalle det. Oppå dette fronter de et ambisiøst bærekraftmål. Det er ingen lettvekter du har valgt å jobbe sammen med, Hanna?

For første gang på lenge så Hanna rådvill ut. Blikket stod fast i mitt, men munnen ville ikke. Så brast hun ut i latter.

- Vil du ha den seriøse eller den som funker?

- Funker ikke seriøst? undret jeg.

- Joda, seriøst er bra, og med haugen på av forskere og vitenskap kan vi holde på hele dagen. For meg er det selvfølgelig viktig å kunne presentere produkter som klasses i verdenstoppen.

Men det som vekket meg var muligheten til å kunne bake jobben rundt livet mitt, ikke bake livet rundt jobben, som er det vanlige.

Jeg smakte litt på den. Får vi spørsmål om hvem vi er så blir oftest svaret hva som er jobben vår, hvilke firma som har ansatt oss. Identiteten min er knyttet til at jeg er reisejournalist Veronika. Alt jeg gjør i løpet av dagen er tilpasset arbeidstiden, så mitt liv spinner rundt jobben.

- Når inntekten er fra et ferdig utviklet onlinesystem, der jeg får hjelp fra min egen KI-sekretær, så er den med i lomma der jeg er. Effektiv både i Sør-Afrika og på Svalbard, så lenge nettet fungerer. Vi som har barn med utfordringer, eller bare nyter å kunne fordele oppgavene utover ulike tider på dagen, for oss er det ingenting som kan konkurrere med en slik mulighet.

Det er å presentere muligheten som er jobben, ikke være en selger av verdens beste produkter, slik som du innledet med. Og det kalles luksus.

Der stoppet salgspitchen og jeg kjente at denne måtte få lov å modne litt.

- Sett fra utsiden, jeg mener måten du presenterer deg på når jeg søker i mobilen, så er du smart til å gjøre arbeidsforholdene tiltalende. Hva synes du er mest krevende når du holder på?

- Foruten at jeg aldri har fri, mener du?

Hanna koste seg ekstra mye når hun fikk snakke jobb, det var sikkert. Og hun var snar til å korrigere.

– Nei, det var tøys, for jeg elsker å "holde på". Jeg benytter mange forskjellige anledninger til å profilere et tema eller lage et innlegg.

- Jeg må le, en venninne av meg i Alanya jeg jobber sammen med hentet meg på moped til et businesstreff i byen.

- Da vi kom frem hadde jeg allerede postet innlegget med bilder fra mopedturen og hvor artig det er å jobbe så fritt. Hun måpte da innlegget plinget inn på profilene til gjengen, allerede før vi satte oss rundt bordet.

- Er det noe som får meg ut på gulvet tidlig om morgenen, så er det inspirasjon av å jobbe sammen med engasjerte kollegaer. Selvfølgelig er det plunder å stadig måtte fornye seg, men mest utfordrende er å gi bort en slik mulighet som snur helt om på livet for så mange, og presentere det så enkelt som mulig, uten at det blir for overveldende. Mitt store fortrinn er at jeg selv er enkel, og dermed formidler jeg enkelt, ler Hanna. Så får hun dette tankefulle uttrykket.

- Det mest krevende, som du egentlig spurte etter, er når jeg tror de andre der ute ser på meg som en freak, så jeg bruker mye tid på å bygge selvtillit.

- Er du en freak da, Hanna?

- Ja, jeg er jo det. Det var du som la ordet mønsterfamilie her på bordet. Om det betyr å være et mønster for andre, er jeg gjerne med.

Om det gjelder å være innenfor boksen, så er jeg ikke. Da er jeg heller en freak.