Kapittel 5

Blir reisens slutt bare en begynnelse?

Nå reiser Hanna seg opp, rister litt på skuldrene og gir tegn til at jeg må komme frem til den store glassfronten mot sjøen.

– Kom skal du se. Dere reisefreaker har vel lett for å glemme det vi har på dørstokken? erter hun og peker innover mot fjellene.

Har du sett maken til utsikt?

Der møter meg en scene verdt reisen alene! Noen nedsnødde båter som ligger isfritt helt stille, og fjordspeilet med bare noen små krusinger. Så helt uten advarsel, stiger snødekte fjellrekker i været. Noen med rivende tinder så skarpe at de kan splintre himmelen.

Jeg hadde jo sett fjellene på Sunnmøre før, men dette er utrolig vakkert. Solen får snøkrystallene til å glitre langs konturene samtidig som skyggene forsterker dramatiske kløfter i fjellsidene.

Nå måtte jeg frem med telefonen for å ta med en selfie til familien hjemme, noe som jeg av prinsipp ellers ikke gjør ute på oppdrag.

- Ser du den moloen der borte, peker Hanna. – Der kom en gang en spekkhoggerfamilie og svømte rett mot oss. Plutselig så kom de opp og blåste luft rett foran her, rett der, peker Hanna ned på kanten noen meter borte.

Kred: Tore Friele Lie

– Jeg kunne se de svarthvite mønstrene på dem når de svømte, fire-fem stykker, helt utrolig. Det eneste jeg tenkte var å løpe inn og hente kameraet mitt, og så la jeg på sprang ut mot odden der borte. Fikk bare et bilde av dem bakfra, men for en opplevelse!

Dama stråler, og jeg må medgi at selv om jeg bor greit, så er jeg bitte litt misunnelig på dem som kan bo helt inn til sjøkanten og våkne opp til slike omgivelser hver dag. Jeg hjelper med å sette koppene på benken og ber om å få låne toalettet.

Noen duggfriske druer var kommet på bordet når jeg satte meg igjen. Ved siden av vannmuggen med litt isbiter i stod to blåfargede IKEA-glass.

Det var et fint avbrekk, men nå var vi klare til å fortsette.

Jeg kjenner meg helt avhengig av varme og sol, men om jeg først skal ha et bosted i Skandinavia, blir jeg mer og mer imponert over denne delen av Norge. Det er jo bare å fyre godt, smiler Hanna sarkastisk.

Hun rykker til seg hånden før glørne setter seg fast, smekker bestemt døren på Jøtulovnen før hun glir komfortabelt ned i sofaen.

- Ingen vet hva som hadde skjedd dersom jeg hadde blitt tatt inn av barnevernet, den gangen. Om jeg hadde hatt det bedre med andre foreldre eller blitt et gatebarn. Det var neppe riktig alt som ble valgt for meg, men de trodde jo det skulle ta noen få uker. Så gikk det tre år.

Hana gav ikke opp og er for meg en av de sterkeste mennesker jeg kjenner.

Min takknemlighet har ingen bunn og min inspirasjon fra det hun gjorde på den tiden tar aldri slutt.

- Det var hun som fikk i stand en avtale mellom to land. Denne banet senere vei for at andre også kunne adopteres ut av Tsjekkoslovakia.

- Søndag den 30.april 1989 stod jeg på perrongen i Västerås. Det var helt uvirkelig. Fredag hadde jeg vært på skolen som vanlig. Ingen hadde fått vite noe, ikke engang jeg. Det hadde hastet, så vi snek oss over grensen før alle dokumenter var klarert. Men alt det ordnet seg raskt.

I Sverige for første gang.

OK, så var vi i mål, tenkte jeg, tilføyde noen sluttnotater og gjorde plass til endelig å skrive om reiseopplevelser.

Dette hadde gjort inntrykk, jeg hadde sansen for denne dama som kunne engasjere i kroppsspråk og fortellinger.

- Har du noen gang møtt en person for første gang, og så kjenner du at alt inne i deg sier det bare er feil?

Det ble stille, så jeg løftet blikket fra notatblokken og det strammet litt i magen fordi Hanna hadde blikket festet på meg og ventet tydeligvis på svar. Jeg så litt spørrende på henne uten å svare, for den tok jeg ikke helt. Jeg hadde ventet en sluttfortelling om hvor glad alle var for at de endelig hadde lykkes.

Hanna trakk beina litt tettere opp under seg i sofaen.

Slik var det når jeg møtte min adoptivpappa for første gang. Ni år gammel i et helt fremmed land.