Kapittel 27
Wedding crashers
- Første gang Martina var i Alanya var hun bare to måneder gammel. Det var annerledes og merkelig å være tilbake og ha ansvaret for det lille nurket.
Humøret svingte, og tredje kvelden i Alanya, etter vi hadde spist middag, så Aage meg inn i øynene, strakte en hånd over bordet og spurte hvordan jeg hadde det.
– Dette går bra, sa han, - vi har jo hverandre. Og om det skulle friste, så er der jo et bryllup om to dager, som vi ikke er invitert i.
- Det vet jeg, og der er vel ikke så mye vi kan gjøre med det? Litt mutt og resignert la jeg Martina inn til brystet igjen, så hun skulle få spise seg ferdig. Husker jeg var litt sjenert over å sitte ute på restaurant og gi melk.
- Jooo, sa Aage og dro litt på det, - vi har jo ikke vært "wedding crashers" før, så det hadde vært gøy å prøve. Det blir garantert suksess.
- Aage, du vet, Hanna rullet litt rundt med kniven i lufta mens hun tenkte.
- Det bruker alltid å ligge noe i bunn når han drar frem slike forslag, men en vet jo aldri.
- Vent litt! Jeg holdt opp en finger mens jeg tørket majones fra leppene og tok en sipp med rosa tonic.
– Er det riktig at du snakker om bryllupet til din søster Veronika, og at dere ikke var invitert?
- Ja, jeg skal fortelle. Hanna tørket fingrene og smattet litt før hun fortsatte.
- Det var ikke mer enn et par måneder fra vi fikk kontakt på facebook til at vi møttes i Praha for å hilse på riktig. En ut av kroppen opplevelse, kan du skjønne, der både lillebror Roman og jeg hadde en av livets store stunder.
Der kom det for en dag at foreldrene hennes aldri hadde fått vite at hun hadde opprettet kontakt med oss.
Veronika mente at spesielt hennes mor var svært sårbar om dette ble kjent. Så vi avtalte å holde åpne linjer på sosiale medier, for der var ikke foreldrene hennes likevel. Etter hvert kom det sikkert til å endre seg, men enn så lenge…
Dette var litt spesielt, måtte jeg medgi. Mens Hanna fortalte om møtet i Praha og opptakeren gikk, funderte jeg litt over lojaliteten til Veronika. Og valget om å holde foreldrene utenfor en så viktig hendelse i livet. De hadde helt sikkert diskutert dette tidligere og blitt enige om ikke å kontakte den biologiske familien. Adoptivforeldre kan garantert føle seg sårbare når barna vil lete opp sitt genetiske opphav.
Samtidig fortalte jo Hanna om spørsmålene fra Veronika, om hvorfor akkurat hun ble forlatt, hvorfor var ikke hun god nok til å få være med hjem til sin egentlige familie?
Det er vel så typisk det kan få blitt, at vi tror det er grønnere på den andre siden.
Så langt jeg har fått kjennskap til i historien, er det godt mulig at Veronika har gått i en romslig sti, ganske forskjellig fra den smale linjen som Hanna og de andre søsknene måtte ta. Men så er det dette med at blod er tykkere enn vann, da.
- Der går et rimelig fly til Wien i morgen, så kan vi leie bil og kjøre opp og se. Det skal jo være utendørs vielse, og lufta er fri for alle, smilte Aage mens han holdt Martina over skulderen og klappet henne på stumpen for å rape etter måltidet.
- Du mener det på riktig?! Jeg kan jo si til Veronika at vi kommer, så får vi bare bli invitert, da. Mamma- eller pappaproblem, samma det.
- Og som du skjønner, sa Hanna litt muntert mens flisen av et rekeskall ble plukket bort fra leppen, - vi reiste til bryllupet. Vi kunne ikke få komme i middagsselskapet, men vi ble enige om en dekkhistorie der Aage spilte en tidligere norsk studiekamerat av brudgommen Petr. Og siden vi tilfeldigvis var på reise i traktene, så var det en stor ære når Petr inviterte kameraten og kona til å delta i utendørsseremonien, selvfølgelig.
Bryllupsseremonien skulle holdes i borggården i et av de største og best bevarte slottsruinene i Tsjekkia, det store slottet i Hukvaldy.
Kan du tenke deg noe så romantisk?
Jeg så stjernene lyse i blikket til Hanna der hun satt drømmende, svakt tilbakelent på spisestuestolen.
- Der er drøssevis med tsjekkiske eventyr om prinser og prinsesser, om skumle stemødre og kjærligheten som seirer over alt, og alle kretser rundt store slott og høyreiste herskapelige gods som dette. Ja, dere kjenner jo godt til den tsjekkiske julefilmen "Tre nøtter til Askepott"?
- Jovisst søren gjør vi det, hver eneste julaften, til og med, glapp det ut av meg.
- Og bruden, min bortkomne søster, parlerte Hanna med ene hånden i kokette snurrebevegelser i luften, - hun kom kjørende i en helt spesiell sølvfarget gammel bil.
Den godt kunne vært klipt ut fra en Jules Verne roman med Omar Sharif som sjåfør, men min onkel Karl kunne i ettertid fortelle at dette var en av de store stolthetene til tsjekkisk industri fra trettitallet. Det var nemlig denne han selveste Porsche kopierte da Bobla, og senere Porsche 911, ble laget. Og for den copycat’n måtte de betale mange millioner i erstatning, kunne onkel stolt fastslå.
- Og utfra bildet var brudebilen i perfekt stand.
- Vi slo følge med de andre gjennom en høy port og ruslet oppover ærverdige helleganger.
- Det var helt fantastisk. Og jeg som blir så emosjonell på slike steder, som om jeg har vært der i et tidligere liv.
- Bare et lite stykke lenge oppe lå den intime parken hvor vielsen skulle finne sted.
- Så diskré jeg kunne, tuslet jeg rundt med et stort kamera og knipset bilder i alle vinkler. Det var helt bisart, men dette var en av tidenes begivenheter i vår familie, og både mamma og Roman lå på rygg og ventet på at jeg skulle mate dem med bilder av bruden. Og så måtte jeg fortelle alt!
- Alle gjestene hadde sett og undret seg over Aage, han som hadde den skjønne babyen på armen, kunne Veronika fortelle etterpå. Mens jeg hadde gått under radaren.
- Det var helt snedig, der jeg på engelsk gikk og hilste på foreldrene og takket for å få delta, mens jeg hele tiden måtte passe meg for ikke å levere en kommentar på tsjekkisk.
- Du vet jo hvor glad jeg er i å prate med alle, kunngjorde Hanna over bordet med et humoristisk, oppgitt uttrykk.
- I viraken når alle snakket med alle etter vielsen, avtalte Petr med Aage at han og Veronika måtte få komme forbi nede ved den enkle kafeen som var i slottsparken. Etter fellesbilder og før de skulle ut med fotografen ville de smette bort til oss.
- Selvfølgelig var det litt sårt å ikke kunne delta på normal måte. Som søsken var vi jo like mye et offer alle, det var jo ikke noe som vi hadde stelt i stand. Men på den andre siden var det en drøm som gikk i oppfyllelse, en lengsel som ble utørst, når jeg kunne delta i bryllupet til akkurat denne søsteren. Noe som var utenkelig for bare noen få glimt siden.
- Veronika kom løpende mot oss som når Askepott mistet skoen, brudebuketten i ene hånden og med et godt grep løftet hun kjolen i den andre.
- Hun var så glad og stolt over at vi hadde kommet hele veien, og var helt på tuppa etter å få holde Martina. Denne lille snuppa var jo bryllupspyntet i kjole og med så søte, hvite heklede sokker. Er det vanlig at babyer lukter så godt?
Petr kom like bak og var i ganske godt humør. Alt hadde klaffet med seremonien, og gjestene så ut til å kose seg. At vi virkelig hadde dukket opp var en stor og gledelig overraskelse. Senere måtte vi planlegge neste gang vi skulle møtes, for nå var fotografen rimelig stressa over at de var for sene. Kyss og klem, og av gårde med dem.
- Vi smilte og nikket høflig til noen av de andre gjestene som kjente oss igjen når vi også benyttet anledningen til en rundtur i slottet. Det var en høytidelig stemning, noe sterkt som bare kan sanses mellom gamle murer og høye porter.
- Senere ruslet vi nedover skogen som var plantet for hundrevis av år siden under slottet Hukvaldy. Kjente lukten og kunne nyte en spesiell stillhet. Kanskje var der et dådyr like bortenfor svingen? Det var spennende å forestille seg alt som hadde trafikkert i disse korridorene mellom de rette trestammene som fortsatt stod like ranke som de alltid hadde gjort gjennom mange tidsepoker. Så tett at det dekket for lyset flere steder.
- Et slikt enormt tidsperspektiv gav en stille fred rundt tankene som hadde kvernet etter selv å ha blitt mamma. Ansvaret for et liv, gleden over å vokse i en familie. Ja, og nå i tillegg gleden over å samle en familie, være en del i hverandres liv. Kunne puste luften i denne tidløse ridderskogen og se nedover stien når min stolte ridder løfter mitt barn høyt opp, mens de ler mot hverandre.
