Kapittel 3
Ingen skulker skolen
- Har du smakt hjemmelaget hvitløksuppe?
Jeg kvepper litt når Hanna bøyer seg vennlig frem og gir tegn til om jeg vil ha mer kaffe.
- Ja takk, nei, og vi ser spørrende på hverandre. Begge ler litt da spørsmålet krasjet. Jeg har notert og notert, knapt enset at kaffen var kald for lengst, bare sugd inn historien. Det virker som vi knapt har begynt. Varm kaffe - nytt ark.
Herlig løksuppe, en tsjekkisk spesialitet
- Det gjorde seg med et gladhopp nå, eller hva sier du? Ble mørkt til tider dette, nikker Hanna. Men det var jo et litt dystert kapittel i livet, heldigvis kan vi i dag finne humor i mye av det. Hva var det vi snakket om igjen?
- Eeh, hvitløksuppe? Lager det aldri hjemme, men må medgi at jeg ofte har sett menyer på kontinentet med akkurat denne suppen på lunchkartet. Best opplevelsen er fra en gang da jeg fikk suppen servert inne i et stykke sprøstekt brød, som i en brødbolle liksom.
Hanna ser enig ut forteller med en slags fromhet i blikket. - Min gudmor lager en helt fenomenal tradisjonell tsjekkisk hvitløksuppe. Og det første stedet jeg fikk bo mens vi ventet på adopsjonen var hos henne og onkel. Det skulle jo ikke ta så lang tid, så onkel flyttet på sofaen og jeg fikk ligge i storsengen. For en trygghet! Ubeskrivelig hjertevarme og uslitelige bånd ble knyttet under disse stundene.
Og nesten hver kveld i våre fortrolige samtaler lovet hun at dersom Gud ville, så skulle hun følge meg frem til alteret når jeg skulle
gifte meg.
Garantert, samme hvor i verden det skulle skje! Og jeg kom til å få den fineste prinsen av alle.
Nå ler Hanna den smittende latteren sin, mens hun gløtter bort på det spotbelyste bryllupsbildet, tapetsert på stueveggen i full høyde.
- Jaja, om det ikke ble en prins så ble det nå ganske nært. Han er forresten i Tyrkia for ettersyn av noen eiendommer, kommer ikke hjem før på fredag.
- Dere er en skikkelig reisefamilie, ja, det var jo derfor jeg kom hit i dag. Det gleder jeg meg til å høre mer om når vi har rundet av dette kapittelet her, sa jeg litt innlært, men uten å føle at det egentlig hastet.
- Adopsjonen lot vente på seg, den. Jeg kan ikke sikkert si hvor mamma var på denne tiden, hun var vel litt til og fra, men skolen måtte ha beskjed om alle som skulle begynne i første klasse. Nå begynte det å bli varmt rundt gudmor. For å holde meg under radaren til barnevernet måtte jeg flytte fra dette mest kjernetrygge stedet jeg husker fra oppveksten.
- Det ble en følelsesmessig karusell der jeg kanskje roter litt med tid og rekkefølge når jeg tenker tilbake. Sånt er jo ikke bra for et lite barnesinn, men vi må huske at de hele tiden tenkte at adopsjonen ble klar når som helst, sier Hanna med en forklarende mine og rekker ut hendene.
Teta Zdena elsket katter
- - Jeg husker «kattedama», CATWOMAN, hehe. Teta Zdena. En meget bestemt gammel tante som bodde i storbyen Brno. Du ser det for deg, Jesus var eneste mannen som hadde fått innpass i hennes liv. Der var en eim som er vanskelig å glemme, 15 katter, tante og jeg… i en knøttliten leilighet.
- Hun var helt petimeter med leksene. Full pupp fra første skoledag i gamle østblokken, må vite. Og alltid presis på skolen. Jeg må vise deg skriveboken fra førsteklasse.
Hanna er ute av rommet bare noen sekunder og åpner opprømt en brun skoeske med bilder og ting.
- Her..., oj, her var visst bøker fra 3 forskjellige skoler, bare for første klasse. Men se på dette:
Hanna viser stolt fram et hefte med sirlige bokstaver, helt forskjellig fra slik jeg selv lærte å skrive i første klasse. Voksenskrift, tenkte jeg.