Kapittel 20

Hva er autisme, egentlig?

- Tror jeg var litt irritert i en periode på de som jobbet i barnehagen, og var veldig tydelig på at Martina var livlig uten å måtte defineres utenfor denne boksen vi alle skal passe inn i. Jeg har aldri følt meg A4 selv, heller, så hva var problemet?

- Det var ikke før jeg så hvordan hun som treåring satt og tvinklet med fingrene opp mot lyset at jeg tok det inn over meg. Da så jeg også hun hadde det vanskelig i sollys, «lysømfintlig«, som det heter.

- Aage har alltid sagt at Martina var spesiell i forhold til de tre han er far til fra tidligere. Hun gråt nesten aldri når hun våknet. Det vanlige er vel at barn som våkner gråter til de blir hentet opp? Med Martina var det så søtt når det livnet til i sprinkelsengen noen meter fra sengen der vi sov.

- Vi hørte hun pustet og romsterte med noe, og hun var ikke mange månedene gammel før hun reiste seg opp for å kikke over kanten. «Hva gjør dere, da?», på en måte. Så smilte hun med de tindrende øynene og rugget i sengekanten når hun så at vi smilte og visste hun var der.

Jeg tygde litt på pennen, måtte tenke på min egen erfaring. Visst gråter de, …mye også. I hvert fall eldstemann som hadde kolikk. Den evige nattevåken og gulpeklutene som lå over alt. Men midt oppe i fortvilelsen over at sammenhengende søvn, og livet med rødvin og kveldskos, hadde blitt tørket bort for alltid, det er da en for alvor kjenner hvor skjøre og hjelpeløse de er. De har ingen andre, bare deg.

- Litt sjokkert over at Martina kunne være utenfor den gitte normen, det var jeg nok, nikket Hanna.

- Husker hvor nøye jeg telte fingrer og tær da hun var nyfødt. På denne tiden hadde vi ekstra god støtte i hverandre, Aage og jeg, da prosessen med å forstå dette uventede begynte. Vi var jo totalt blanke, visste knapt hva autisme var.

- Er du mamma selv? Hanna tar seg et eple fra fatet på bordet og henter en liten kniv ut av kjøkkenskuffen. Jeg nikker og forteller kjapt at mine to gutter er i slutten av tenårene og første mann er antagelig på vei til Trondheim allerede til høsten, før jeg med en håndbevegelse viser at Hanna gjerne kan fortsette.

Hanna legger et par eplebåter i hånden min før hun går bort til vinduet og ser innover båthavnen mot den opplyste broen.

Vi, som foreldre, er så innstilt på alt vi skal gjøre for våre barn og hvor vellykket de skal bli.

Vinne Idol, bli proff i fotball, professor i medisin, men helst ikke jobbe for «Leger Uten Grenser», det blir litt skummelt.

Hun står delvis med ryggen til, tar en liten pause, tenker og mumser litt før siste eplebiten er borte.

- Kort og godt glemmer vi barna når vi drømmer slik. Jeg tror det er kun et speil av vårt ego, de skal bli det som vi aldri har lykkes med selv.

Det er litt rusk på eplekniven, så den griser til den ellers blanke bordplaten. Det ser ikke ut til å skape problem, sikkert ikke første flekken på et bord som er lett å vaske.

Hanna fortsetter mens hun smyger seg inn på sofaen.

- Dropper vi våre selvsentrerte drømmer og setter barnet fremst, vil vi begynne å se etter hvilke muligheter barnet har. Hva jenta selv, med sine styrker og forutsetninger, er i stand til å oppnå. Ikke for vår del, men for selv å få kjenne mestring og nyte annerkjennelse. 

- Vår elskede Martina tar mye plass, både inne og ute, det vet jeg. Hun høres godt og er ikke spesielt stillesittende. Jeg må vise deg…

Hanna tar frem fjernkontrollen og leter frem Youtube på den store flat-TV'n, blar rask frem til en lagret film av Martina på utebassenget.

- Der er en historie til denne filmen, det er derfor jeg har lyst å vise den til deg. Tar bare et minutt. Før kunne jeg bli skikkelig lei meg når andre foreldre kikket uforstående, eller når moren til en tolv år gammel gutt kom bort for å si meg at barnet mitt ikke ventet på tur, slik som der borte på det oppvarmede utendørsbassenget, pekte Hanna med tommelen over skuldra og startet filmen.

Bassenget ja, det hadde jeg jo sett da jeg satte opp reiseruten. Skal si de har litt gull på mange måter, her de bor, tenkte jeg. Oppvarmet!

- Hun mente at Martina skremte 12-åringpoden hennes, fortsatte Hanna, (mens vi lo enda mer av filmen andre gangen)

- … fordi hun sprang over flyteputene i bassenget sammen med de største guttene.

- Og jeg, skikkelig mammastolt fordi alle rundt kommenterte at hun var så innmari flink, fortalte damen om autismediagnosen, så det var ikke sikkert Martina greidde å være oppmerksom på samme måte som de dobbelt så gamle gutta kunne.

- Da gikk moren rundt til de andre på bassenget og fortalte at Martina var syk, så hun forstod ikke bedre.

- Jeg snudde meg bort og gråt, det gjorde så vondt, ble så sint. Jeg gikk ned til plankegjerdet, så utover bølgene i fjorden. Lot vinden blåse meg i fjeset, slik at ingen skulle se at jeg ble så innmari lei meg. 

Det blafret forsiktig i de kunstige LED-lysene som jeg først nå merket stod som to små tårn i det store vinduet. De gav en ro i rommet, uten å gjøre seg mer til kjenne. Noe vi først tror er lite og sårbart, men kan aldri blåses ut. Var det noe symbolsk i det?

- Hvor typisk er det ikke av oss foreldre å pakke inn barna våre?

- Klippe bort alle utfordringer som skulle kunne føre til et øyeblikks ubehag for våre håpefulle. Ribbe dem for alle sjanser til å få oppleve en mestringsfølelse og rane dem for muligheten til å vokse med neste oppgave.

- Hvor liten måtte ikke en gutt i 6.klasse føle seg når moren kommer brautende og skal rydde opp, fordi en barnehagejente på 5 år ikke skulle gi ham en dult så han falt i vannet? Var det egentlig jeg som burde gråte?

- Jeg tror ikke på det, at «der ute» er det likt for alle, at alle venter på tur og rettferdigheten seirer til sist. Beslutningen jeg tok, den dagen ved plankegjerdet, var at det er ikke mitt ansvar hvordan andre mennesker reagerer på overraskende utspill fra en ellers så karismatisk jente.

Har du problemer når Martina sliter for å forstå hvorfor vi trenger å stå i kø, så kanskje du skulle gå litt i deg selv.

Vi trenger at noen kommer inn fra sidelinjen og røsker litt i alt som vi forventer skal være dandert og glatt.

Det er slik verden er, det gjør oss sterkere, og det gjør meg stolt å si det!