Kapittel 10

My Mate Mia

Mia & I

Mia, min sjelevenn, jeg må fortelle om henne.

Hanna hadde vært en tur innom badet og samtidig lagt håret opp i en knute. Nå ble profilen sterkere der kinnbena avsluttet linjene fra den ranke nakken. Jovisst var hun mørk, men jeg ville ikke tenkt på Romfolket, snarere mot Middelhavet og flamenco. Den glatte huden med de fine linjene rundt øynene forsterket måten blikket glitret på når hun startet å fortelle.

- Marta, og med hele sin familie var den trygge, dette fjellet som stod plantet og aldri flyttet seg.

Mia var annerledes, flyktig som en sommerfugl,

...og spennende.

- Jeg hadde så vidt rundet tjue og akkurat blitt dumpet. Den satt godt, denne intense, smertelignende sorgen som bare oppleves første gang “den rette” fortsetter sitt ubekymrede liv uten deg.

Girls just wanna have fun

- Mia var også ny-dumpet. Vi var ikke venner da, men det var Mia som åpnet døren første gang jeg møtte til den nye assistentjobben. Hun skulle vise meg rundt og være min foresatte på institusjonen for senil/demente beboere.

Jeg var ganske nedfor og syntes synd på meg selv denne dagen, så Mia ble etter hver tydelig på at hun ikke var sikker på om jeg skulle bo her eller jobbe her, slik som jeg «svevde». Det, sammen med hele måten hun snakket med meg på, brøt isen. Jeg følte annerkjennelse og slags beskyttelse sammen med henne.

Mia besøkte meg i Tyrkia

- Mia var vågal, kvikk i kommentarene og glad for å være til. Raus og oppmerksom. Vi var like gamle og jeg hadde beundret henne på skolen, denne sporty jenta i fotballgruppen med de coole kompisene.

Men Mia var mye mer enn det. Vi utviklet et vennskap med intime betroelser og ærlighet, og jeg fikk etter hvert egen sofa til å overnatte på i leiligheten hennes. Ingen rulte utelivet som oss, sammen i tykt og tynt. Knisende lå vi under dashbordet på lånte biler og spionerte på våre ex’er, for å se hvem de hadde med hjem.

Du vet, en skjelevenn som alltid er der, selv om du er et annet sted i verden, selv om ingenting blir sagt og selv om dere er uenig en dag eller to.

Brudtärna? Selvfølgelig Mia

Det er lett å se at Hanna elsker å fortelle om Mia. Hun tvinner fingrene i hårlokken som har falt ned fra knuten på toppen og ruller andre hånden i fortellende bevegelser. Men litt nølende så stopper bevegelsen.

- Hun hørtes så svak ut, så uvanlig myk ut i stemmen, Mia, da hun ringte meg den dagen.

Hanna ser fremfor seg som om hun funderer over noe hun kom på fra langt, langt tilbake.

- Så veldig myk.

Jag har cancer, Hanna, sa denne myke stemmen som umulig kunne være Mia.

Det suste i ørene, sånn som når du akkurat har hørt et smell. Alt rundt fjerner seg og blir pakket inn i bomull. - Jag har en jävla tumör i ena bröstet, hvisket stemmen.

Jeg tror ikke vi pratet lenge, vet ikke. Husker ikke helt. Noe var knust, hadde rast sammen. Det skulle jo ikke skje. Vi var unge, bare 35 år!

Brystkreft er noe som gamle damer dør av, ikke vi.

For første gang lot jeg mannen min være alene med Martina på 9 måneder og satte meg på flyet for å treffe Mia igjen.

Være nær, kjenne pusten, holde henne.

Jeg hadde fått min "wakeup call"; Meldingen fra universet om å ta min egen helse på alvor.

Ta ansvar for at der er noen som trenger meg mer enn jeg behøver meg selv.

Og jeg, mer enn noen, visste dette

Jeg sitter helt stille og venter, holder pennen i ro uten å kjenne for å løfte blikket. Vet at om jeg nå får blikkontakt er det noe i meg som er meget usikker på hvordan dette blir. Bare en liten pause, en god innpust og Hanna fortsetter.

- Ute i solen hoppet Mias lille og uvitende jente på den godt polstrede trampolinen. Det kjennes som det var i går at jeg var med henne til dåpen. Fikk bli “Gudmor” og høytidelig love og være til stede frem til hun blir voksen, være en rollemodell.

- Det store, velkjente melkeglasset med 50/50 kaffe og melk stod på hagebordet. Mia satt rett opp og ned i stolen med blikket festet fjernt et eller annet sted der ute.

- Det var ikke avtalt noe om at jeg skulle komme, så hun frøs helt fast da jeg forsiktig steg frem, som om hun drømte. Reiste seg sakte opp med intenst blikk som ikke vek en millimeter og åpnet armene, tok rundt meg og holdt …og holdt.

Dette er det fan meg ingen andre enn du som gjør, sa hun tett på meg og holdt enda fastere.

- Utover dagen snakket vi om de gode tidene, da handicap-bilen til en beboer var etterlyst av politiet fordi vi hadde «lånt» den en weekend til Stockholm, om da vi møttes for å planlegge neste fremstøt bak en nattklubb i Alanya, og om saker som kjolen hun hadde i bryllupet mitt. Sånt girlsstuff.

Mannen hennes, Fredrik, var sammen med oss en liten stund, men dette var jentenes aften. Han tok med lillejenta på tur mens vi satt ute på terrassen. Ingen tenkte på sengen, ikke før natten ebbet og det begynte å lysne over tretoppene i Bäckby.