Kapittel 22
Hanna, I’m back !
Slogen er et kjent landemerke i Sunnmørsalpene
Innflygingen til Ålesund var som vanlig en stor bonus for meg. Jeg blir aldri lei av slike imponerende fjell, som på sitt særegne vis stiger rett opp av havet og former disse gudbenådede fjordene.
Morgenflyet gikk i dag så lavt at det virket som vi kjørte mellom tindene, samtidig som solen var på vei opp på høyre side bak oss. Noen rundt meg sov. Jeg derimot var gnistrende våken. Synet fra flyvinduet utover Sunnmørsalpene var ubeskrivelig i seg selv, og i tillegg kjente jeg på forventningene til det som dagen ville bringe.
Det var så artig å være tilbake i den sennepsgule sofaen i stua, her hos Hanna. Som om jeg bare hadde vært borte i 5 minutter. Men det var mer enn fire år siden pandemien stoppet alt jeg hadde på blokka, også fortellingene om Hanna.
Sjefen min, Paulsen, var først avvisende til ideen om en oppfølging.
- Ikke midt i nedslagsfeltet for vårt magasin, konstaterte han. Men etter å ha lest utkastet fra første besøket, foreslo han å undersøke et samarbeide med kvinnebladet Kamille.
- "Her var det litt å sette pennen i"; den ultimate pappahumoren hans.
Paulsen, Agnete og jeg laget en skisse og en sterk anbefaling:
- Styr bort fra klisjeen om tornefull barndom fører til komplisert voksenliv. Hent frem de ekte fortellingene og gi leserne noe som kommer under huden!
Jeg elsker historier og hadde helt uventet blitt fanget av personligheten til Hanna. Nå gledet jeg meg stort til å være med å ta frem de gripende, og av og til dramatiske, beretningene som hadde definert livet hennes, hun jeg nå gledet meg til å bruke dagen sammen med .
Den nykvernede kaffen var minst like god som jeg husket, servert i de søte bestemorskoppene jeg likte så godt. Fire nybakte kanelsnurrer, sirlig dandert med melisdryss på et firkantet Ikea-fat, stod diskret ved den gammelrosa hortensiaen. Alt pent plassert på dette særegne sofabordet laget av togsviller fra India. Det var, samme hvordan en vrir det til, ikke bare en fryd. For uten tvil er det her reklamen om at "det er ikke mulig å bare ta en", stammer fra.
Nå var Hanna langt av gårde i fortellingen om da hun for første gang hadde reist til Thailand med Aage, ektemannen som hun har et barn sammen med i dag. Om hvor spent og litt redd hun hadde vært siden de skulle dele rom, og sannsynligvis seng, i 14 dager.
Dele toalett med en fremmed mann, det var det verste, gestikulerte Hanna.
- Ja, faktisk den mest intime utfordringen hun hadde vært med på. Sist de hadde møttes hadde han vært en gift mann med tre barn. Nå var han midt i en skilsmisse.
- I løpet av dagene rett før avreise hadde Skype-samtalene gått lettere, så dette kunne få alle mulige slags utfall. Men fri og bevares, noe så crazy.
Som erfaren journalist kunne jeg for min del ikke la være å tenke at denne opptakten luktet klassisk MeToo:
«Erfaren, ressurssterk mann i lederstilling utnytter yngre nyansatt kvinne».
Men hele bakteppet rundt Hanna, og bare det at jeg sitter her i dag, gjorde dette til noe mer. Alle samtalene siste månedene gjorde meg trygg på hvor vi skulle, og vi var enige om at Hanna hadde fri flyt over bordet.
- Det var jeg som ønsket at vi startet med historien om Aage.
