Kapittel 24

Youl wife or not youl wife, that’s...

- Dette tar seg opp, Hanna! Kan det være en romanse i luften? ertet jeg og møtte de tindrende øynene i over et stort smil.

– Kan jeg aldri tenke meg, kniste hun mens fingrene snurret i ene hårlokken.

- Thailand har alltid vært eksotisk, det vet jo vi i bransjen. Vi slipper hele tiden historier og spennende reiseskildringer fra mange nye destinasjoner, men i Norge gikk vi egentlig sent på dette toget.

Ensidig fokus rundt sex-trafikken på 70-80 tallet preget oppfatningen utrolig lenge. Der var for eksempel svenskene mye mer mangfoldig. Hvorfor valgte dere Thailand, egentlig?

- Min solide guideinstruktør, Petri, kom det spontant fra Hanna.

- Livets tilfeldigheter, han jobbet i Thailand da tsunami-katastrofen traff to år tidligere.

Hanna tok enda en kanelsnurr, slikket litt melisdryss av pekefingeren mens hun satte seg i en slags yogastilling i sofaen. Tenkte litt, tygde sakte.

- Han kunne fortelle om ufattelige skjebner, Petri, men også om hvor uendelig vakkert det hadde vært før tragedien. Om da han på nært hold måtte jobbe der så mange liv var gått tapt, og at det hadde endret ham til en ydmyk, reflektert og moden mann. Han var jo en som kunne trekke egenskaper frem i deg, som du selv ikke visste om. Du verden, som han har betydd for meg. Der var sikkert en sterk trang til å selv oppleve noe av dette vakre han hadde fortalt om.

- Du kan si det slik; første kvelden, da vi nesten ble kjøttkaker på landeveien, så oppdaget vi samtidig den 3 kilometer lange pudderhvite stranden, Patong Beach.

Jeg nikket, for det var et landemerke jeg kjente meget godt. Alltid mye folk der rundt nyttårstider.

- Liv og røre. Så det var hit vi gikk første dag. Aage hadde kommet seg til rette på solsengen og ble liggende litt stivt og myse utover det fantastiske havet.

- Målte om den mørke stripen i horisonten skulle vokse seg større og større, før hele det enorme havet kom dundrende inn og slukte oss, innrømte han senere. Kunne ikke hjelpe for det, det hadde festet seg i hodet. Sporene av tragedien var tydelige rundt oss og mye av det som var bygget opp igjen var satt sammen av vrakrester, så det ut som.

- Jeg for min del nøt varmen, koste meg og fulgte noen små, helt mørke barn som sprang rundt i yrende glede for å få en rød drake med lang hale opp i luften. En cool type i rastalue gikk og sang dempet på en gammel Bob Marley-låt.

Jeg husker at tankene gled over til kvelden før. Det hadde vært intenst.

Hanna skiftet sittestilling og satte fra seg koppen, ved siden av tefatet slik hun alltid brukte. Tørket handflaten diskret i det myke stoffet og flakket kort med blikket før hun rensket stemmen. Var hun litt nervøs? Vi hadde før møtet skøyet om at her måtte det juisige detaljer på bordet, men vi visste jo at det bare var et skjemt?

- Noe alle som har vært i Thailand snakker om, er disse spesialbygde små lastebilene, som høres ut og lukter som en moped. Tuktuk. Det var en slik som plukket oss opp da vi vandret oppe i liene uten mål og mening tidligere på kvelden, og det var en slik som kjørte oss hjem etter en usedvanlig smakfull middag. Skalldyr har de jaggu greie på.

- Det var jo spennende å sitte bak i lastebilen og la den varme vinden blåse i håret mens jeg undret på hva som ventet når vi kom til hotellet. Det lå jo i kortene at jeg skulle være «Youl wife», og det hadde jeg ingen ting imot. Kunne ikke skylde på rødvinen, det hadde bare blitt et glass til maten og en pyntedrink litt senere. Aage smakte ikke alkohol, og da ble det litt uvant å skulle svinge med seidelen alene.

- Hjertet må ha slått endel fortere da vi steg ut av tuktuken foran hotellet, for jeg var oppskjørtet nok til å skrike høyt da skyggen av en frosk eller noe for over stien og forsvant inn mellom plantene. Hørte at han lo, tett bak meg. Egentlig hadde han vært veldig enkel å omgås med. Det var ikke noe sånn forsiktig når vi skulle finne ut av hvilken side av sengen hvem skulle ha, det ble bare slik uten noe mer. Også da vi endte på en skalldyrrestaurant. Om det var han eller jeg som bestemte? Tja, skalldyr er nå min favoritt.

Hanna hadde på ny dette drømmende uttrykket som gang på gang pirret meg i magen. Det var noe i emning når hun fikk dette blikket.

- Og der lå jeg på en pudderaktig strand og lot det synke inn. Jeg hadde løsnet overdelen før jeg la meg på magen over dagens nyinnkjøpte badehåndkle. Nøt hvordan solen varmet og hørte på den samme mannen som sang om igjen strofen fra den samme reggaesangen for n’te gang. Tanken på natten før virket fjern, på samme tid som det kjentes i hele meg at det hadde vært virkelig.

- Jeg vet ikke om en Paradise Hotel realityfølelse er slik, når du skal være sammen, dele seng i mange dager, med noen du nettopp har møtt. Du har så god tid, samtidig som du bare vil ta bort denne usikkerheten som ligger i luften. Vil, vil ikke, om du forstår.

Nå flyttet Hanna seg frem på sofaen, bøyde seg et gran så det mørke, bølgete håret gled frem på sidene, strakte seg frem og holdt rundt kaffekoppen med begge hendene. Blikket var mange kilometer nede i bestemorskoppen.

Det var utrolig spennende og enkelt på samme tid

- Nesten naturlig når jeg kom ut av dusjen med bare et håndkle rundt meg. Lot det bare falle og la meg inntil ham, kjente varmen og hørte pusten når blikkene våre fant den andre. Jeg håpet at han ikke merket at jeg dirret, eller var det bare noe jeg trodde? Alt skjedde så sakte, så ukomplisert, så ømt. I et samspill der jeg bare var og var.

 - Redemption song, Bob Marley, sa Aage plutselig og jeg var tilbake på stranden. Han hadde satt seg opp på solsengen, smilte litt søvnig, og lurte på om han fikk smøre solkrem på ryggen min eller om vi skulle bade først. Det var den evinnelige sangstrofen som "rastaluen" kvernet rundt han hadde husket navnet på.

- Skal ikke du opp og fly sånn parasjut? Aage pekte mot himmelen der en fallskjerm festet i en speedbåt var på vei inn mot land mens en mann hang dinglende under den mangefargede soppen som kom i ganske stor fart på skrå like over oss. Vi hørte det suste i de utallige snorene som holdt skjermen sammen i det den skar over og landet med mannen i fullt sprang rett bortenfor oss på stranden. To hjelpere kom til og kastet seg over fallskjermen for at den ikke skulle fyke av gårde igjen i den lette brisen.

- Jo det skal jeg, …om du skal. Men først skulle vi vel kjenne på havet. Kommer du?