Kapittel 16
Jeg er guide til jeg dør
Utenfor stuevinduet var det for lengst blitt mørkt. Nå så husrekkene i byggefeltet på andre siden av fjorden ut som lysene fra en storby, der de fordelt oppetter lia gav en illusjon av høyblokker.
kred:@per magne drotninghaug
Notatblokken begynte å bli full, jeg løftet litt åndsfraværende på de tomme sidene, som en slags mal på hvor mye mer jeg skulle ta med. Det var forresten sabla varmt i stua av den ovnen. Hanna elsket det og smilte bredt når hun satte et stort glass med isvann på bordet foran meg.
- Jeg var egentlig utrolig langt nede etter den ulykken, sa hun samtidig som jeg så dette eiendommelig skiftet i ansiktsuttrykket. Noe sårt, men også mørkt.
- Kvelden gikk i grunn greit, avhør med politi og rapport på kontoret. Ingen av de jeg kjente hadde fri, så jeg reiste hjem til guidehuset for å slappe av. Da det lysnet av dag, hadde jeg enda ikke hatt blund på øynene.
- Du vet, sa Hanna til meg mens hun fylte på kaffekoppene igjen,
Du kjenner deg ganske alene og langt hjemmefra når du sitter i Egypt og kverner på hvem som var skyld i at Anders døde.
- På sengen i det lille soveværelset lå de våte badeklærne jeg hadde på båten dagen før. Var ikke viktig å henge dem til tørk, lå selv utstrakt ved siden av og så ut gjennom de glisne gardinene.
- Jeg tenkte på den dagen jeg møtte Jaana. Blond, 6-7 år eldre enn meg, hvit skjorte, en brun reisebag på gulvet bak henne, og velpleidde negler som tøtsjet tastaturet når hun skrev. Hun hadde kommet til Stockholm fra hovedkontoret i Antalya for å intervjue nye guider.
Tenkte på hennes fiffige spørsmål på engelsk med typisk finsk aksent, og at jeg skjønte at dette var avgjørende for hvem jeg ville bli. Jeg ville aldri si noe annet enn det som var 100% sant til en med slik utstråling og sånne blå, glassklare øyne som så rett gjennom deg.
Der er en tydelig respekt, eller kanskje ærbødighet, i måten Hanna omtalte sin tidligere mentor på.
- Der lå jeg i halvmørket og tenkte på om jeg hadde blitt den jeg hadde ønsket. Om drømmene som kom til meg den gang på bussturen var realistiske?
Hvorfor hadde ikke Jaana sett at jeg var en som kunne feile så grovt?
Burde ikke hun satt ned foten i stedet for å ønske meg velkommen?
Burde ikke Jaana ha forstått at det var sant, det som fosterfaren min i alle år prøvde få inn i hodet mitt, at jeg ikke var dugende til noe?
- Litt hustrende i morgendøsen, liggende på en hard guidemadrass og kjenne lysstripene stikke i øynene, kom den frem i tankene igjen. Denne trøstesløse perioden i Västerås.
Fifteen, endelig!
- Som femtenåring måtte jeg ta en underbittoperasjon. Et ganske drøyt inngrep, spesielt fordi det var i en spesielt sårbar alder. De løsnet overkjeven og kinnbeina, og førte hele denne øverste delen i ansiktet fremover ved å sette inn titanplater.
Hanna viser med begge hendene løftet opp, før hun forsikrer;
- Så ikke normal ut på flere uker, og spiste gjennom sugerør.
- Så satt han der da, denne infame mannen og gjorde narr av meg. Lo høyt når jeg ikke fikk til å spise flatklemt potet med brun saus. “Ikke engang det, kan du få til!”
Julaften 1997
…"ikke engang det", tanken ville ikke slippe taket.
- Og jeg tenkte på Petri, Jaana's finske, jevngamle kollega som gav meg opplæring på guideskolen. Han skulle i hvert fall ha sett det!
- Jeg veltet meg i skyldfølelse og var totalt utpsyket.
- Hva tenker du i dag, da Hanna? Er det fortsatt et traume som følger deg? Det var vel ikke noe du kunne ha gjort for Anders, eller?
Jeg prøvde å høres ekstra mild ut i stemmen, samtidig som jeg følte for å hjelpe Hanna ut av denne tankerekken som helt tydelig tar henne ut av modus, nok en gang.
- Det er ikke noe jeg kan endre nå, i hvert fall. Gjøre det ugjort, smiler Hanna litt underfundig.
- Det er i grunn enda et tilfelle som viser hvor skjørt livet er, hvor ydmyk en bør være for å få nok en dag.
Dagen i dag kan du velge hvem du vil glede og hvem du vil gjøre noe ekstra for.
- Det var ingen som hadde så stor innvirkning på meg som Petri, sier Hanna med et riktig smil igjen.
Petri & I noen år etter guideskolen
- Han regjerte guideskolen. Hele denne intense måneden med opplæring før vi ble kastet alene ut til gjestene.
- Da jeg skulle holde min avsluttende presentasjon gikk alt i stå. Oppgaven var å fortelle om solen i tre minutter. Jeg fikk bare frem navnet mitt, så sluttet jeg å virke.
Ble stående på scenen. Som en kameleon som prøver å bli usynlig. Etter hvert sluttet de andre å le, og etter tre uendelige minutter gikk jeg av scenen.
- Det er helt sant, ler Hanna mot meg, jeg stod der i tre pinlige minutter uten å si et kløyva ord. Husker egentlig ikke hva som skjedde, men jeg vet at det skjedde. Kanskje var selskapet helt uten alternativ, at de bare måtte ha flere guider og tok til takke med hva som helst, men der og da kjente jeg at Petri hentet meg ut av gjørma.
Det var denne samtalen, den tryggheten, den loyaliteten som Petri viste meg etter fiaskoen, som endret livet mitt.
- Jeg fikk lov å feile, gjøre noe på en annen måte, og likevel bli godtatt for den jeg var. Det var så forskjellig fra alt jeg hadde opplevd tidligere i livet. Snakk om realitetssjekk!
- Han så noe i meg, at der var noe som jeg selv ikke så.
- Etter dette kunne jeg holde foredrag på scenen, jeg kunne selge utflukter, og fremfor alt hadde jeg forstått at det var gjestene som var viktige, jeg var bare budbringeren.
Og jeg var fast bestemt på å vise til ham og alle at det for alltid var noe å hente for den som viste meg tillit.
- Tilbake i Egypt lå jeg på den klamme senga og skulle ønske jeg kunne snakke med Petri igjen.
- Tankene fløt tilbake til de to forrige sesongene i Alanya. Hvor glad jeg hadde vært for å hjelpe når barna hadde slått seg eller når en gammel tante hadde blitt solbrent. Gi alle de slitne passasjerene en romnøkkel og ønske dem god ferie. Alle disse gjestene som egentlig var dønn avhengig av gode råd og en ærlig mening for at ferien deres skulle bli best mulig.
- Og ikke minst husket jeg gleden av å få stå foran i bussen med mikrofonen, og fortelle om fordums karavaner og Taurusfjellene, sier Hanna skøyeraktig og slår ut i en Hamlet-aktig håndbevegelse.
- Egentlig så er det bare for leserne dine at jeg sier det så propert, med Taurusfjellene og greier, for alle som har vært guide vet at var det utelivet på klubbene i byen som gjorde susen.
Det herlige guidelivet i Alanya
- Jeg forstår ikke at vi greidde det. Søvn var noe vi kapret der vi kunne, en time på transferbussen etter at gjestene var på plass, to timer mellom vaktene i ettermiddagssolen på stranden og et par om natten dersom det passet. Full rulle.
Dette hadde jeg ingen problemer med å forholde meg til, det var vel egentlig slik det var, ja, ganske kjent. Jeg så muntert bort til Hanna og hentet frem den siste notatblokken fra jobbveska.
- Jeg lå lenge på sengen og lengtet hjem, den fridagen etter ulykken. Etter å ha fundert og hatt en mental oppvask, hentet frem noe av dette som jeg vet finnes inne i meg, dette som ble hentet ut på guideskolen.
- Så reiste jeg meg og gikk inn i dusjen. Vasket og hengte opp badeklærne. Tok en lang dusj og ryddet tingene mine ut av reisebagen og tilbake på plass i hyllene igjen.
- Om ikke annet skulle jeg vise at det for alltid var noe å hente for den som viste meg tillit.
Å være guide er ingen jobb, det er en karakter som du bærer med deg resten av livet.
