Kapittel 26

Og der var hun, selveste!

- Du snakker, for en historie. Å finne pappen din etter så mange år! Det måtte være utrolig spennende å endelig treffe ham. Har dere mye kontakt fortsatt?

Etter en freshup-tur på badet kom Hanna lett på foten og stilsikker tilbake over gulvet i den lyseblå knekorte sommerkjolen. Jeg kjente den igjen fra bilder hun tidligere hadde delt, og den satt som et skudd.

- Jeg elsker Zaimara! Hun kunne ikke unngå å legge merke til at blikket mitt fulgte henne når hun, litt mislykket diskré, la spaserturen bortom og kikket skeptisk ut av vinduet i balkongdøren.

- Den forbannede…, mumlet hun på vei tilbake mot kjøleskapet.

Ute hadde formiddagssolen modnet og begynt å varme skikkelig, nå som klokken hadde passert elleve. Noen unger skrålte som om de var i en skolegården, og jeg husket det flotte utebassenget som lå bare et steinkast bortenfor. Det var vanlig at skoleklasser benyttet utebassenget som en del av svømmeundervisningen, hadde Hanna fortalt.

- Pappa ja, vi har vært der mange ganger. Hun skjenket i to høye stettglass med isbiter fra en flaske med noe rosa som boblet. Jeg måtte spontant si at nå sjekker jeg klokka. Det er i hvert fall lyst ute, og her kommer bobler i glasset?

- Deilig å være på tur, skjemtet jeg til Hanna, som tilføyde at det alltid er bra å skille den som klinte fra teten, eller hva det nå heter på norsk? Håper du liker Tonic?

- De hadde noen aldeles nydelig bringebær på butikken, som bare lå og ropte på meg. Da snurret jeg likegodt sammen en fresh smootie, litt godt nå på varme formiddagen.

- Vi besøkte pappa rett etter Martina ble født, slik at han fikk være bestefar. Tana, ‘my step mother’, er skikkelig fin, og endelig fikk jeg et forhold til Janka, hun søstera mi som var i Italia, du vet. Mamma var faktisk sjalu fordi vi besøkte ham når Martina var bare noen måneder, mens hun selv måtte vente nesten til hun var døden nær, som hun selv uttrykte det.

- Ja, dere er jo en del på farten, har jeg sett, men hvorfor reise til Slovakia med ei lita jente når mamma satt mer enn parat og ventet?

- Husker du jeg fortalte om hun som ikke kom hjem fra fødehjemmet? Nummer 4, Adriana?

Det husket jeg godt, og det var jo en av de andre store hullene i livet til Hanna som vi ikke fikk snakket om forrige gang. Men det kunne umulig være som en hevn for dette at mamma'n ble satt på vent?

- Vi var i bryllupet hennes, det var derfor vi så enkelt kunne svippe innom pappa og stolt få vise fram lillejenta.

- Du tuller, er det sant? Har du funnet henne også? Skal jeg gjøre klart for et nytt Tore på Sporet kapittel? Hanna ler og holder begge hendene opp foran seg.

- I alle år, så lenge jeg kan huske, har Adriana vært som et ghost for meg. Fulgt meg når jeg som 8-åring tok t-banen alene til skolen i Praha, vært en som kanskje satt ved siden av meg på kino i Västerås og muligens hun som stod i kassakøen på H&M.

- Adriana var navnet mamma brukte, navnet som ble gitt før hun reiste hjem uten henne. Men vi visste ikke hvilket navn hun hadde fått der hun var i dag.

Jeg gav deg livet og et navn, liksom . . .

Hanna får dette spesielle melankolske utrykket som jeg har lært å kjenne igjen, men hun kommer fort tilbake.

- Det var som en trang til å speide etter noen som kunne se ut som meg, og at der når som helst var en som kunne være henne. Vi skulle være søstre, og da kunne jeg sette på plass en hånd som jeg følte manglet. Det er litt merkelig, men der var en mye større trang til å finne Adriana enn pappa. Jeg visste jo ikke om hun var ensom der ute, hadde hatt mareritt slik som meg, eller hadde det bra med snille foreldre.

- Jeg må ha vært omtrent seksten år første gang jeg fikk hjelp til å kontakte Adriana. Hana i Sverige stod for brevskriving og undersøkelser i det tsjekkiske systemet.

Etter en tid fikk vi brev tilbake om at familien hennes ikke ønsket vi kontaktet dem igjen, at jenta var mindreårig og uten interesse for adopsjonen.

- Det var jo et livstegn! Og jeg klandrer dem ikke. Så langt de kjente til så hadde mamma et kaotisk liv som neppe ville bety et løft i Adrianas liv.

- Selv så var de jo greit velstående med et godt familieliv, vet jeg i dag, uten behov for å rive opp i tilværelsen for en trygg elleve år gammel jente.

- Etter som tiden gikk ble jeg stadig mer engasjert i å forene alle oss søsknene. Lillebror Roman, nå en klok ung mann, var også klar for å være med. Så langt han visste var han og Adriana de eneste av oss som hadde samme pappa.

- Litt og litt satte jeg sammen et brev som Adriana skulle få når hun ble gammel nok. Der var bilder av oss søsknene og stod hva vi gjorde. Noterte noen detaljer om fødested og tid som bare kunne stamme fra noen som visste. Det hadde nok aldri gått uten hjelp fra hun snille jeg kom i kontakt med på sykehuset der Adriana var født.

- Å skulle sende brevet var skremmende. Du forstår nok at der var mye tenking og frykt for ikke å få svar. Men til sist, pent sammenbundet med et kyss på konvolutten, ble alt sendt til adopsjonsmyndighetene i Tsjekkia. De lovte å videresende til Adriana, nå som hun var 27 år.

Nå må du fortelle meg hvordan det gikk, knekte jeg inn mellom utpust og innpust.

Jeg syntes det tok så lang tid før Hanna kom til poenget, og hun liker tydeligvis å fortelle. Hanna smilte med dette varme uttrykket i øynene og satte ned glasset etter en liten munnfull. Knuste en isbit tankefullt mellom tennene og fortsatte.

- Vi må til Skjærtorsdag 2013 i Alanya. En hel gjeng var samlet til grillparty på den store toppterrassen hos en kollega. Solen duppet akkurat ned under horisonten, men varmen var like tett. Du vet, når du kjenner på denne fornemmelsen av at himmelen står i brann.    

- Der sendes alltid bønnerop fra minaretene ved solnedgang, og i respekt har vi lært å dempe musikken så lenge imamen høres. Det var kanskje derfor jeg hørte svakt at det plinget i telefonen. Noen fra Tsjekkia hadde lagt meg til som venn på facebook, og jeg åpnet nysgjerrig.

- Aage, kan du komme hit litt og se? Hvem er dette, jeg kjenner ingen Veronika i Frýdek-Místek. Jeg hadde nok en fortrengt tanke om hvem, men det kunne vel ikke være…?

- Det der er din søster, sa han, hun er jo kliss lik på mora di. Han bladde frem og tilbake i profilbildene og jeg kjente at tårene ble umulig å stoppe. Det bare strømmet nedover kinnene mens jeg hulket mot brystet til Aage.

- Noen av vennene på festen hadde lagt merke til at det hadde skjedd noe, og at Aage stod og holdt meg tett. Sånn skeptisk forsiktig kom en bort og undret hva som hadde skjedd?

Jeg har funnet søstera mi, beljet jeg, og gråten tok helt overhånd.

- Litt forundret stod mange og snakket om det lille oppstyret.

– Har hun vært lenge savnet, da? Er det bra med henne?

- Hvor fant de henne?

- Nesten vantro fikk de som stod nærmest kortversjonen om henne som ble forlatt på fødehjemmet, og som nå, etter 27 år endelig hadde kontaktet meg. Tårene kom og gikk, men tørket til sist. 28. mars 2013 ble dagen jeg alltid vil kjenne som at jeg ble hel.

Jeg elsker det! Blyanten hadde gått i rekordfart over blokken og jeg sukket og pustet så mye at Hanna så litt forundret på meg, …har du det bra, på en måte. Så smiler vi mens blikkene bekrefter at nå har vi det bra, begge to.

Veldig bra!

- Det var nå et behagelig navn på denne Veronika, sukker jeg og tar den siste lunkne supen fra stettglasset.

Nå ble det ryddet plass til litt formiddagsmat; rekesmørbrød dandert og servert på skjærefjøla. Hjemmekoselig, og da jeg oppdaget avokado i bunn var det egentlig perfekt. Eneste utfordring var at notatene måtte ligge når vi spiste, og så langt hadde det fungert perfekt at jeg var opptatt med skriblingen mens Hanna kunne fortelle fritt.

- Du, sa jeg litt spørrende, - er det greit å sette telefonen på opptak, så kan vi la praten gå videre mens vi koser oss med dette deilige traktementet?

- Traktehva? lo Hanna, - ja selvfølgelig, det går vel for det samme. Jeg har veldig lyst å fortelle om bryllupet til Veronika, for det var en ganske spesiell opplevelse.

- Det ser jeg frem til, skal bare trykke på REC her.