forrige neste

Kapittel 2

Det gjestfrie huset

- I det gjestfrie huset der vi bodde var det ofte besøk og alltid liv og røre. Det var fint å vokse opp i en passe liten by, Lipník nad Becvou, med stort torg midt i sentrum og et gigantisk rådhus med sånne svære greske søyler foran.

 

Torget i Lipnik nad Becvou med rådhuset til venstre.
Huset vårt var til venstre i enden på torget.

 

- Sovjetregimet hadde endret en del, og lang kø foran slakteren var nok en helt naturlig del av bybildet om morgenen. Ikke alltid der var noe å få kjøpt, men de køet likevel. Oldefar hadde radioverkstedet i førsteetasjen i huset vårt, og for et nysgjerrig barneblikk var der spennende lukter og en helt eiendommelig atmosfære.

- Jeg lurte meg ofte til å besøke ham, stå og beundre hvordan han snudde disse blanke dingsene opp mot lyset og så veldig viktig ut. I etasjen over hørte vi oldemor og tippoldemor snatret i vei på typisk moravisk dialekt. Da smilte oldefar lurt til meg og himlet med øynene mot taket. I det duse lyset blinket en kronemynt.

 

 

Med kronen i ene hånden og et blikkspann i andre ble jeg skysset av gårde til vertshuset.

 

 

Der ble spannet fylt med det lokale moraviske ølet, med klar beskjed om ikke å smake, bare ta det pent og forsiktig med hjem.

Hanna flytter litt på seg i sofaen og ser ut mot sollyset som jager siste rest av frostrøyk. Kaffekoppen er stødig, men akkurat nå er grepet ekstra fast.

- En varm sommerdag for et par år siden stod vi utenfor dette lykkelige huset. Om brosteinene i gata kunne fortalt...

 

Same, same, but different

 

- Jeg så gjennom de store vinduene, og kjente at hjertet dunket i brystet etter hvert som hukommelsen lekte. Forsiktig begynte tårene å trille. Gode tårer, og jeg måtte smile betryggende til Martina, jenta vår på 4 år.

- Radioer og alskens rusk var byttet ut mot visningslokaler for knallstilig kjøkkendesign. Men jeg kunne likevel føle hvor trygt det hadde vært å komme tilbake den gangen for lenge siden, etter at mamma hadde misset i samlivet med pappaen til en av mine to nye søsken. På kort tid hadde vi blitt tre barn og et fjerde var på vei. Vår lille familie hadde bodd i egen leilighet i storbyen Brno, og blitt møtt av de mange utfordringer som uerfarne foreldre i spartanske forhold møter.

 

Akkurat her brukte jeg å sitte.

 

- Og møtt den mørke skyen som bedrevitende svigerforeldre og naboer kan gi, sier Hanna med en liten rynke i pannen. - Det som førte til at min søster ble tatt bort fra oss og flyttet til sin fars familie på den andre siden av den store kirkemarken. Hun kom aldri til å bo sammen med oss igjen. Bare lillebroren min og jeg var på flyttelasset hjem til oldemorshuset.

Den deilig varmende vedovnen glødet i kullene, og Hanna la på et par kubber mens hun fortalte at gleden og tryggheten skulle bli borte. Hun, som bare var ei lita jente, måtte finne egne måter å være på for å smelte alt som skulle komme.

 

 

Ydmyket og gravid tok mamma en forferdelig beslutning om å adoptere bort jenta, hun som skulle bli den fjerde av oss.

Jenta ble aldri med hjem fra fødestuen

Jeg kan ikke se for meg hva som skulle få meg selv til å gjøre noe så skuffende og tragisk.

 

 

- Det trøstesløse som skjedde på fødestuen ble bare en liten del i kaoset som seilte opp. Tippoldemor hadde gått bort noen måneder tidligere, og så ble det konstatert at oldemor hadde uhelbredelig brystkreft.

- Disse to gamle damene som var min trygghet, de var jo alltid der. Og hadde det vært ugreie for mamma tidligere så ble dette håpløst.

- Alt raknet.

- Mamma mistet fotfestet, det lille som var, og broren min ble plassert på barnehjem, to og et halvt år gammel. Nå var det statlige byråkratiet på jakt etter meg også. Heldigvis uten at effektiviteten var på topp, så noen planer begynte å ta form: De skulle holde meg skjult, kanskje i noen måneder.

- For i et annet land foregikk det parallelt på denne tiden noe som jeg var for liten til å forstå. Min mormors søster, altså søstera til henne som omkom i den skjebnesvangre bilulykken, hadde sammen med sin mann emigrert og bosatt seg i Sverige. Hun hadde begynt en prosess for å adoptere meg hjem til dem.

 

 

Hun heter Hana, og da vet du hva som gjør meg til en stolt bærer av dette navnet, sier Hanna med en uttrykksfull gest.

 

 

- Regelmessig som en klokke hadde Hana i mange år reist bak jernteppet til Tsjekkoslovakia med klær og penger slik at vi skulle ha det litt bedre. Hun var jo ikke noen storforbryter, så da hun valgte å avstå fra sitt tsjekkoslovakiske statsborgerskap, og bare reise med det svenske passet, fikk hun reise fritt ut igjen.

- Å flytte til Vesten var på åttitallet nærmest uaktuelt for hvem det nå skulle være, så da kan du tenke seg hvordan det skulle bli å få i stand en adopsjon. Det var i utgangspunktet umulig.

Hana og jeg

- Men det begynte å haste. Kunne de klare å føre meg ut med falske papirer? Hva ville de svenske myndighetene si til det? Det viktigste ble å holde meg anonym slik at myndighetene kunne se en annen vei.