Kapittel 29

Storken og alle barna

Med behagelig følelse etter en deilig lunch, samlet jeg lettvint sammen fat og bestikk som skulle i oppvaskmaskinen. Uttrykte mitt høfligste "Takk for et nydelig måltid" enda en gang, og kikket bort på Hanna som med vante bevegelser strøk en tørr fiberklut over spisebordet. Hun leverte smilende et like høflig "Varsågoda", før hun gikk bort til kjøkkenbenken og startet kaffemaskinen.

- Dere har ikke lagt inn aksjer for å bli foreldre til flere, dere da? Jeg hadde tilfeldig plukket opp Hanna sin skriblete, kaotiske kladd av slektstreet, med piler og overstrykninger i et salig rot.

- Det der er et forsøk på å lage bruksanvisning over samlivet med Aage, svarte hun muntert.

– Innspill og impulser fra alle kanter.

Eller hvor vanskelig kan det være? Vi skal jo ikke finne opp kruttet på nytt, bare stå passe nært når det smeller, fniste Hanna.

- Nei, spøk til side… Forresten, ta med deg koppen så setter vi oss ute på balkongen, det er så deilig å få litt luft på slike dager. Under markisen er det behagelig i skyggen.

Hanna bukserte frem en lang støvsugerslange og sopte bort glassbitene fra den tapte kampen mot vepsen.

- Bare ikke den jævelen kommer med hele familien når vi setter oss ute. Hun kikket seg mistroisk rundt, danderte noen puter på plass og rettet litt på kjolen før hun smøg ned i stolen.

Opptakeren fikk stå på litt til, slik at øynene kunne gli rundt og jeg kunne nyte mer av luksusutsikten. For et paradis. For et skue, og visst søren…, det var jo her Andreas Wahl var innom med NRK på sykkel i fjor sommer.

Et fantastisk innslag, fra akkurat her vi sitter! Og her fra andre hus i rekken kunne vi se hvordan barna lekte og skrålte ved bassenget, uten at det var annet enn koselig med litt liv og røre. Kaffe smaker bedre utendørs!

 Jeg hentet meg tilbake fra dagdrømmene i samme stund jeg hørte Hanna begynte å fortelle om Sør-Afrika, uten at jeg helt hadde fått med hvordan dette kunne ha sammenheng til spørsmålet om familieforøkning. Men her var det bare å kose seg, for innlevelse var det minste problemet.

- Den idylliske solnedgangen fremfor bungalowen vi skulle bo i de neste tre dagene kunne ikke vært vakrere.

Allerede første kvelden la jeg merke til disse store fuglene.

Hanna hadde igjen dette karakteristiske fortelleruttrykket i øynene, ja i hele ansiktet, som jeg hadde lært betydde at noe var på gang.

- Langbente, med illrøde lange nebb, der de vadet to og to på sin særegne måte langs vannkanten nede ved tjernet. Liksom duvet bortover den speilblanke overflaten akkurat der guiden hadde lovet vi ville få se flodhest til natten.

- Det var noe, jeg kunne bare ikke sette fingeren på det. Aage satt og pleiet et kutt han hadde fått i armen etter han på død og liv, bokstavelig, skulle filme et villsvin på nært hold. Griseflaks at det bare ble med to sting. Tenk hvor mye bakterier og svineri som finnes der.

- Nærkontakt, noe så idiotisk, kunne spolert hele turen (min!).

- Natten var full av spennende lyder, så nesten før vi hadde klart å blunde, var det ut i den åpne safarijeepen enda det fortsatt var mørkt. Morgengry er tiden da elefantene er på vandring, og var vi heldige kunne vi komme til å se når de krysset den store floden like ved.

- Selve lysskiftet, når sollyset begynner som en stripe langt borte over horisonten og sakte får tak, den stunden det totale mørket omformes til skygger som senere blir til blomster og kratt, denne forvandlingen til liv, hver dag, det kjentes så rørende. Et eventyr som var uendelig.

 - Vi ble helt tatt inn i denne stunden i tilværelsen når alt våknet til liv. I en overveldende duft satt vi i jeepsetene høyt over bakken mens luften blåste gjennom håret.

Som når et bølgende sceneteppe glir til side, delte seg en sverm av hvite sommerfugler med store svarte øyne på vingene og vi seilte gjennom. De lukket seg lydløst bak oss, som om vi aldri hadde vært der.

- Med oss i jeepen var en familie som bodde like utenfor Oslo. De hadde vært med på lignende safari tidligere og alle fire gledet seg enormt.

- Jeg tror ikke det er mulig å fortelle, det var så stort. Ikke bare når du hørte de gigantiske dyrene komme, så hvordan de store buskene ble bøyd til side og sjefen sjøl, en diger hanelefant trasket ut i vannet med ti-tolv andre på en rekke like bak. Vi kunne ikke ha vært mer enn tretti meter i fra og kjente lukten av de svære dyrene helt tydelig. Hørte duringen, denne dype lyden de lager, og så dette skuet når de sveivet rundt med snablene og sprøytet vann over seg.

Der var elefanter i forskjellig alder, og litt bak i flokken var der to ganske små. Det holdt med snabelen i halen til mammaen foran, som for ikke å tape fotfestet. Og nesten bakerst, vi så den ikke med en gang, kom en bitteliten med snabelen opp som ikke nådde nedi elvebunnen med beina.

Hanna målte ut med hendene rett foran seg og viste hvor liten hun syntes den var.

- Den kafset som best den kunne mens mammaen helt bakerst løftet den fremover med snabelen så ikke strømmen skulle føre den bort. Jeg hørte kona i den andre familien gispet da lillemann forsvant under og mammaen bykste litt til siden og jobbet med beina og snabelen for å hente den opp.

- En bankende glede strømmet fra hjertet, og jeg er sikker på at det ikke bare var meg som hadde lyst å klappe, når den litt etter var trygt med i kortesjen igjen. Men som vi hadde fått instrukser om, var vi alle aldeles stille. Bare tårene rant ned over kinnene mine, det var så vakkert!

Og det tror jeg jammen jeg kjenner litt selv, tenkte jeg, når jeg møtte de store våte fortellerøynene til Hanna, og vi smilte… så lo vi mens servietten kom til nytte. Hadde heldigvis en mascara som tålte et par runder, det hadde jeg lært fra forrige gang.

- Koselig dette, Hanna, men skulle ikke du fortelle om planene for flere barn?

- Joda, kommer til det, hør nå. Da vi kom tilbake til lodgen og skulle spise frokost, hørte vi det verste spetakkelet fra hustaket like ved. Der satt igjen to av disse gedigne fuglene, i et utrolig stort reir bygd oppå skorsteinen. De klapret til hverandre med nebbene, et lurveleven som betjeningen med smil og bevegelser viste at de satte stor pris på.

- Det var for meg helt eiendommelig at disse store fuglene dukket opp, rett som det var, og på de merkeligste steder, i løpet av Afrika-turen. Og det er vel slik at storken ofte kommer når du minst venter det?

 Hun holdt en liten grønn konfektbit mellom fingrene, så ettertenksomt på den før hele forsvant i en jafs. Der lå en bit til på min side av et søtt gullkantet brett som hadde blitt satt på bordet uten at jeg hadde lagt merke til det.

- Damsugare, heter de på svenska. Hanna nikket ned mot den andre marsipanbiten før hun fortsatte.

Du kjenner meg, du vet jeg har tro på at noen kan sende tegn som jeg skal bruke i livet.

- Rett før vi reiste på denne turen hadde jeg mottatt brev fra en fertilitetsklinikk i Trondheim. Siden Aage noen år tidligere hadde sterilisert seg, eller "klippet strengen" som det kalles, måtte vi ha hjelp for å bli gravide. I brevet stod det at jeg dessverre ikke kunne delta i IVF-behandling i Norge. Jeg hadde spesielle antistoffer fra gulsott i blodet, sannsynligvis fra barndommen i Tsjekkoslovakia. Dermed måtte de sparke meg ut av de ordinære fertilitetsklinikkene både i Sverige og Norge. Eller det kjentes ut som et spark, i alle fall. Dette hadde preget meg, kanskje mye ubevisst med skiftende humør. Men den dagen vi så elefantene, etter frokost da jeg hadde fått vite at det var selveste storken som kom på besøk, da ble humøret noe helt annet.

Har du vært der når solen stiger rett opp fra havet?

Igjen tok fortellingen en ny vending som jeg ikke var forberedt på, fikk bare frem en slags mumling mens jeg smattet litt på den grønne konfekten.

- Jeg var så forbannet, uten å kunne si det høyt, for at Aage dro meg ut av sengen klokka "mørkt om natta", for at vi skulle gå i tussmørket ned på stranda og vente på soloppgangen. Men det må innrømmes jeg sjelden har fått tilbake en så lyrisk følelse. Stillheten før alt våkner til liv, bare bølgene som dovent risler i strandkanten. Lyset. Lukten av duggfriske planter som åpner seg. Egentlig vet jeg ikke alt, men jeg glemmer aldri den opplevelsen. Det var faktisk noe av det mest romantiske jeg har vært med på.

- Og at vi også her oppdaget storkene som hadde laget reir på toppen av den store radiomasten like bortenfor drømmeeventyret vårt.

Hanna løftet blikket mot et stort containerskip som skulle inn til møbelfabrikken lenger inne. Det var som en gigantisk bygning kom glidende innover fjorden, bare på noen armlengders avstand. Den massive maskinlyden dunket i kroppen, så nærme var den. Hun tok seg til brystet og lo bekvemt.

- Kjenner du? Jeg trodde det var opplevelsen av soloppgangen som kom tilbake!

- Jeg forstår akkurat hva du mener, smilte jeg og kjente det darret i skrotten. Det var koselig å høre om Afrika, så kom sikkert poenget om barn og familie etter hvert. Øynene mine fulgte to svarte fugler med kraftig vingespenn som gled i sirkel høyt oppe på himmelen. Neppe storken som er på vei for å levere barn, tenkte jeg, og etter en diskré test lot jeg den kalde skvetten i kaffekoppen få stå.

- Innrømmer gjerne at jeg kikket bevisst etter storker hele resten av turen, og siden vi var på farten hele tiden var der så mange treff, enten i solnedgang eller på sjiraffsafari.

Senere, etter hjemkomsten fra Sør-Afrika, fant vi ut at Danmark var åpent for oss og IVF-behandling. Og hva tror du dukket opp på skjermen da vi googlet Danmark?

Stork Klinikk, København!

Uttrykket, hele kroppsspråket til Hanna, kunne ikke sett annerledes ut om hun hadde dratt en sprell levende kanin opp av hatten.