Kapittel 15
Rødehavet
Når du kjenner at den varme vinden over Rødehavet leker i håret ditt, og solen brenner mot den brune huden, først da er drømmejobben blitt til virkelighet.
Maten var ryddet av bordet og utav de to krusene bredde det seg en utsøkt aroma, en som bare skapes når hele kaffebønner blir kvernet og vann på 94 grader presses gjennom kaffesatsen. Fra en slik maskin som Hanna hadde stående på benken.
Martina hadde noen timer "egentid" sammen med en hyggelig nabo, så vil kunne jobbe litt til. Det var så befriende å høre når Hanna fortalte om den solide oppfølgingen kommunen hadde bistått med etter at diagnosen ble satt. Avlastningspersoner, assistenter og pedagogisk oppfølging. Alt dette positive som du aldri får høre om i media. Dette som gav Martina trygge omgivelser.
Nå brant det godt i vedovnen igjen og Hanna var i gang med sin første guidefortelling etter at jeg hadde spurt pent om litt reisehistorier.
- Vintersesong i Egypt var min tredje destinasjon. Med hånda på hjertet er det ingen opplevelser fra guidetiden som har gitt meg så mye angst som den jeg vil fortelle om nå.
Hanna satte seg litt frem på stolen og holdt godt rundt kaffekoppen.
- Det var langt på ettermiddagen og den halvfulle båten hadde akkurat fått opp farten og styrte stødig mot havn.
- Inne om en knapp time. Heldigvis hadde vi en hyggelig kaptein i dag, slik at både vi og den andre gruppen hadde fått god tid til å dykke i dette utrolig fargerike havet.
- Det er som å svømme midt i et tropisk akvarium. Fisker i alle slags farger og striper kommer helt inntil deg, så du kan ta på dem.
Utrolig fascinerende! Og så blir du solbrent på et øyeblikk om du ikke smører deg hyppig. Å ligge helt oppe i vannskorpa og flyte i det salte vannet har solsteikt mang en uerfaren turist.
- Lunchen var jo et mesterstykke om bord i denne båten. Grillet scampi og kreps, med en aldeles nydelig salat til. Det var her jeg lærte å like skaldyr, forsikret Hanna med dette etter hvert velkjente blikket.
- Nok en deilig dag med smilende gjester og god mat, oppsummerte jeg henslengt i den lånte kapteinstolen, la notatblokken til side og myste utover de fornøyde gjestene.
En lang, lang rekke av folk med fakler som gikk sikk sakk i totalt mørke oppover fjellsiden.
- Kjente fortsatt det verket i lårmusklene etter den spektakulære turen opp til Moseberget i går. Også en helt utrolig opplevelse der vi startet klokken tre om natta, slik at vi skulle rekke til toppen å oppleve soloppgang over Sinai.
Å kjenne varmen når solen stiger lydløst og skyver natten bort.
- … du snakker om eventyrlig utflukt!
- Men det var liksom noe som var feil, et eller annet sted.
- Litt urolig begynte jeg å myse utover gjestene, tok til å telle, hoppet over de som ikke var i min gruppe og talte videre. Ble veldig bekymret, sprang ned og røsket opp dodøren, løp bak til kokken, måtte rope for å overdøve maskinduren. Det var til ingen nytte.
- Anders var ikke om bord!
- Jeg skrek i panikk til kapteinen: WE HAVE TO TURN THE BOAT!!
- Kan du tenke deg noe så fryktelig? De fant Anders død i vannet og jeg kunne ikke la være å klandre meg selv. Hadde vi kjørt på han så han ble slått ut før vi reiste? Hadde han kommet under båten?
- Hvorfor telte jeg ikke alle straks de kom opp av vannet? Jeg sjekket jo at det var tomt i vannet rundt båten før vi dro. Nesten alle, syv fra den andre gruppen og alle de åtte fra min gruppe hadde vært ute og dykket. Det måtte ha skjedd noe akkurat når vi skulle stige om bord. Du skal vite at jeg spekulerte, om og om igjen.
Jeg ser at Hanna har en sterk rynke i pannen selv om hun prøver å være distansert. Å miste en av gjestene har jeg aldri vært med på. Å finne dem mørbanket i fengsel eller sende ut etterlysning etter noen som har somlet seg bort fra en utflukt, ja. Men aldri at de ikke var i live når de kom til rette igjen. Det var en skrekkelig tanke.
- Det viste seg at Anders lenge hadde brukt sterke medisiner for hjertet og hadde unnlatt å si noe om dette til oss eller til reiseselskapet. Det var liten trøst i at der ville vært restriksjoner om han hadde lagt frem sannheten, at han da ikke kunne hatt så frie valg i ekskursjoner uten ekstra tilsyn.
Ledelsen i selskapet mente det var best jeg holdt meg aktiv, ut å jobbe igjen slik at jeg ble kvitt tankene.
- Det var ikke vår feil, han hadde skjulte sine medisinske utfordringer.
Kriseterapien som jeg fikk var en fridag alene. Og da kom tankene tilbake fra den gang jeg satt forlatt i leiligheten i Praha, nesten femten år tidligere.
