Kapittel 19
En ære i prinsessekjole
- Dette begynner å ta seg opp, Hanna! Syden i jula? Og “eiendomsmegleren”? Og reisen for å finne din far og søster! Hvordan skal vi få plass til dette da?
Jeg gløttet bort på den store veggklokken som hang over sofaen, snart halv sju.
- Jeg tenker å kjøre inn til hotellet når Martina kommer hjem om en halvtime? Er du happy så langt?
Vi hadde stort sett fått jobbe uten avbrudd, bare noen meldinger som Hanna rimelig effektivt hadde besvart.
- Må passe på butikken, sa hun mens fingrene tappet over telefonen.
Nå kom hun tilbake etter hun akkurat hadde avsluttet en fire-fem minutters samtale på et språk som jeg gikk ut fra var tsjekkisk. Seks forskjellige språk, tyrkisk og norsk medregnet, hadde vi tidligere regnet oss frem til at Hanna kunne gjøre seg godt forstått på.
Hanna behersker 6 språk, mens dansk er en total katastrofe er spansk på ønskelisten.
- Hvor mange har du møtt som IKKE elsker å snakke om seg selv, møter Hanna meg med, og smetter lekent ned i saccosekken igjen.
– Jeg har faktisk jobbet på Stranda Hotel, der du skal bo, forsikret hun meg og ventet til jeg så opp fra blokken.
- De hadde mange tsjekkiske gjester i en periode, og det var veldig gøy å kunne ønske dem velkommen på flytende morsmål. Sånt blir satt pris på, og jeg passer jo så godt inn i en slik rolle.
- Sunnmøringer, de snapper opp business-muligheter, …har jeg lært.
Hanna blinker lurt til meg og trekker lett på skuldrene.
- Så er det også en solid gjeng, de som står bak hotelldriften. Dyktig på å skape gode konsept fra lokale muligheter, sies det.
- Det som mangler i kos utfra den firkanta 70-tallsbygningen, oppveies i stort monn fra trivelige folk som jobber der. Og så har de i tillegg knyttet til seg mange fasiliteter i nærområdet.
- Visste du at Kygo nettopp var og filmet en livekonsert på den lokale Paviljong Roalden? Hanna er tydelig stolt.
Kygo utendørs livekonsert
Kygo-happeningen hadde jeg faktisk snappet opp, og var seriøst inne på å bestille billett til konserten som skulle gå live. Var visst helt kaos i de lokale mediene, enda selve innspillingen var hemmeligholdt så godt som mulig.
- Det som likevel sitter godt i minnet, eller hjertet vil jeg si, er da Barnekreftforeningen hadde sin årlige utflukt på hotellet. Veldig sterke inntrykk når barn er i fokus i en slik setting. Springer og leker slik som alle barn i sin uskyldigste verden gjør, enkelte helt glatte på hodet.
- Foreldre og søsken får også en weekend borte fra institusjon når andre med tilsvarende opplevelser møtes. De reserverer hele hotellet med svømmehall og alt. Jeg fikk møte en familie som var der for andre gang, men var nå uten barnet som var med i fjor. Ikke sikkert de trenger å si så mye. Du ser noe i blikket. Håp kanskje?
Hvem kan vel motstå hun med rosa hår i ekte prinsessekjole?
- Det var en ære å få kle seg i litt humørfylt hele denne helgen jeg var i resepsjonen, og gjett om jeg følte meg populær!
Jeg gjorde noe som var lite for meg, men som kanskje snudde om livet for en annen?
Jeg ser at Hanna er blank i øynene når hun forteller. Tenker litt som om der er noe hun vil si, men kommer brått "tilbake".
- Jo, forresten, det er noe jeg tenker mye på:
Hvorfor er det slik at vi, de aller fleste av oss, velger å gå i ordinær resepsjonist-uniform, når det skaper så mye glede
om du tøyser bittelitt, gir litt av deg selv, i en slik anledning?
- Jeg skulle ønske det var lettere, at der var flere som så slike anledninger som en mulighet til å bidra. Er det meg der er en feil på?
Hun ventet ikke noe svar, så jeg. Både litt alvorlig og litt leken, denne Hanna, der hun satt foroverlent i saccosekken med beina i kors under seg. Hun tok opp tråden igjen.
- Vi er på hotellet så ofte vi kan for å benytte bassenget. Martina elsker jo å svømme og alt som har med vann å gjøre.
Martina og pappa på smultringen
De korte svømme-filmene fra instaprofilen /theczechgypsy hadde alltid imponert meg. Men «the sun always shine on TV», som det heter. Jeg hadde en naturlig nysgjerrighet og ønsket meg noe av det bak kamera. Så jeg fisket frempå om hvordan det var å være mamma til et barn med autisme.
- Hun er den eneste jeg er mamma til, så hva kan jeg si, helt topp? Alle kjenner kveldstrøttheten komme sigende etter å ha stått på pinne for sine barn hele dagen. Vi kaster jo på så mye køl vi kan, til det er slutt. Likt for alle.
Hanna smilte slik jeg har sett gjennom denne dagen; ekte og smittende.
- Men vi ser jo forskjell i forhold til andre barn som er like gamle.
- Det var uten tvil en fornektelse hos meg da de henvendte seg fra barnehagen om at Martina var så vanskelig å holde i ro. Da var hun bare ett og et halvt år gammel.
- Vi reiste mye, med språk i fra mange verdenshjørner, så jeg syntes ikke det var så merkelig at hun var sen til å snakke. Motorisk var hun langt foran de fleste, så da kompenserte hun vel der hun kunne, tenkte jeg.
