Kapittel 4

Tillit er usynlig, men ikke umistelig

- Mammas bror hadde en ettroms leilighet i millionbyen Praha. Der var jeg også en stund, og gledet meg over en behagelig duft av kaffe om morgenen og disse deilige kremfylte småkakene fra konditoriet, en cukrárna, som onkel hadde.

Indianek a turek káva :) på en koselig cukrárna vi fant i Praha, Cukrárna Alchymista.

- Det virket jo nice, men onkel hadde jo også et eget liv. Selv om vi begge likte å gjøre skoleleksene mine sammen, jobbet han mye for å drifte konditoriet. Kjæresten hans syntes jeg var helt fantastisk, og jeg tenkte ikke noe på at de begge var menn. Vi fant på mye morsomt, og sammen med nabojenta fikk jeg min første leksjon i “moonwalking” når Michael Jackson poppet ut fra en fancy transistorradio.

- Men gutta reiste på jobb og var ofte ikke hjemme i helgene heller. Senere har jeg forstått onkel var notorisk gambler, at han var fanget i denne avhengigheten og var på kasino i helgene og på nettene når han ikke var hjemme.

Så der var jeg, midt i en av Europas største byer, og ofte helt alene. - Lita jente.

Streets of Prague

Jeg hører jeg selv kremter, må renske litt i halsen, men bestemmer meg for ikke å si noe, bare kikke inn i notatene mine. Hadde jeg visst det skulle ta denne vendingen hadde jeg nok satt telefonen på opptak i stedet for å skrible. Men jeg legger merke til at det gir Hanna en slags frihet når jeg er opptatt med mitt.

- Det kunne gått riktig ille, kan du skjønne, og det er vel takket være snille naboer som tok meg inn, delte mat med meg og så til at jeg hadde klær, at jeg i dag kan se tilbake på denne tiden og smile, dog et vemodig smil.

- Mamma var nok mye ute og jaget egne drømmer og demoner, jeg har ikke lett for å feste henne noe sted fra den perioden. At vi hadde intense og varme stunder vet jeg, for enda har jeg denne auraen foran henne som bare kan ha blitt til av varm kjærlighet.

Et halvt år var jeg også på et hjem for underernærte barn, uten at barnevernet fikk nyss om det. Som en slags avledningsmanøver, ble det sagt.

Men jeg var kanskje litt tynn?

- Der var et digert badekar med varmt vann og godlukt i, som et lite basseng. Vi var flere i samtidig, men jeg husker det var veldig strengt, ingen plasking. Så gikk vi i ring bare ikledd truse i et rom fullt av solariumsrør. Kunne ha spøkt med at vi var selvlysende lenge etter behandlingen, men det er søren meg godt mulig at det var slik, ler Hanna og sjekker at kaffekoppen er tom, uten at hun bryr seg om å helle i mer.

- De voksne var snille, men strenge. Jeg husker bare en av de andre barna, en jente på min alder som jeg følte var min kompis. Det var bare hun og jeg som måtte feire jul på institusjonen, som ikke hadde avtale om å bli hentet.

Vi hadde en pakt; når de andre barna ble hentet hjem til jul, skulle vi lage hus under sengeteppet og kose oss med julekaker fra kjøkkenet.

- Jeg tenkte på hjemme i oldemorhuset, når jeg måtte dusje to dager før julaften. En høytidelig prosedyre gjorde at badekaret var forbeholdt julemiddagen, en levende karpe. Det var et utrolig syn når den plasket rundt og jaktet på veien bort fra stekepannen. Vi skulle sikkert ha fisk her også. Jeg håpet på noe annet.

Så kom pappaen og hentet vennen min siste dagen før jul.

Da ble det bare jeg som spiste julemiddag med en fra betjeningen. Ingen hentet meg.

Kanskje mamma var med, det vet jeg ikke, men i mine drømmer ønsket jeg det. For som en usynleg engel var Hana der og trekte i trådene. Under juletreet lå en stor "julklapp" med klær, en dukke og masse godteri!

Da var jeg ikke alene på julekvelden, likevel.

Og for en stakket stund kjente jeg meg som den lykkligste fyrstikkselgeren i byen.

Hanna trekker pusten dypt, lar blikket hvile på et av telysene som brenner på bordet mens hun kniper leppene litt sammen. Slipper pusten og ser på meg med varme øyne.

- Når jeg kan telle opp ti-elleve forskjellige steder jeg bodde på i underkant av tre år, så er det takket være Hana at det gikk så bra. Hun betalte varm mat for meg på skolen, hun holdt kontakten med naboer som så innom meg. Hun voktet slik at barnevernet ikke kom for nært, og fant nye bosted. Alle fikk betalt, de som hadde noe med meg å gjøre.

Smøring. Penger og varer fra Vesten. Det var vår kultur.

- Hana til og med kjøpte leilighet slik at mamma og jeg skulle kunne bo sammen. Men mamma var ikke som andre. Hun var ikke i stand til å holde fast i ansvaret. Når jeg kom hjem fra skolen og fant noen småpenger på bordet, visste jeg at nå hadde mamma streifet av en tur igjen. Hun mente nok å komme hjem med en gang, men jeg var ofte helt alene i dagevis.

Jeg kom hjem fra skolen og fant småpenger på bordet.

Jeg gløtter forsiktig uten å søke blikkontakt. Det krever sin dame å fortelle, jeg merker det er veldig sårt, og hun pauser, snufser nesten uten lyd. Kaffen er kald igjen, og samme kan det være.

- Vet du, jeg turte ikke gå på do, jeg tisset i vasken, for fellestoalettet til leilighetene var i enden på en lang og mørk frilufts gang. Jeg var så engstelig, hele natta, natt etter natt. Det er jo bare trist å tenke på i dag.

- Mmmm, og mye mat for horisontale samtaler på sterile kontor her, fastslår en tankefull Hanna.

Tror det var her jeg tapte tilliten til mamma og de andre voksne.

Det har alltid forfulgt meg, ikke minst etter at jeg ble voksen, dette at jeg forventer å bli forlatt. At forholdet ikke kommer til å vare.

Best å ikke stole på noen.

Og denne forskrudde ideen om at jeg fortjener det, at det er min egen feil.