Kapittel 30

11.10.2013

- Jeg husker ikke hvor mange det ble til slutt, kanskje 15. Det var vanvittig vondt. Jeg fikk morfin og jeg spydde. Vridning i eggstokken når de skulle inn med et rør for å hente ut egg, var en helskåtans smertefull opplevelse.

- Sånn i ettertid er det likevel Aage som henter mest sympati. Han forteller om et instrument på størrelse med et seismisk trykkluftbor, sendt som et kryssermissil inn i pungen for å hente ut store kjøttbiter.

- Jeg synes det alltid blir en pinlig overdrivelse siden det bare er snakk om noen bitte små spermier, men du vet, den maskuline halvparten av befolkningen kan lett forestille seg et slikt skrekkscenario. Og han hevder den dag i dag at egentlig var han besvimt, men takket være sin umåtelige indre styrke og endeløse pågangsmot, kunne han holde øynene oppe og kommunisere ved å blinke.

Hanna viste sprekkeferdig og med store, kulerunde øyne, hvordan han knep sammen og åpnet.

Men blek, det var han, den skal han få. Helt grønn.

-- Og så kunne han vise frem skrytebilder av noen sabla blåmerker etterpå. Det kunne ikke jeg… eller det var vel ikke noe jeg tenkte jeg skulle ha tatt bilde av?

Fra halvveis sittende, halvveis på spranget ut av hagestolen, hadde Hanna tatt meg med fra de første testene ble gjennomført, til en runde som ble avsluttet med spontanabort, og til sist denne runden som ble vellykket. Alt mens de bodde i Alanya og pendlet til København.

Jeg har selv venner som i mange år har ønsket å bli gravide, uten nytte. Derfor var dette spennende og jeg fulgte nøye med. Å være gravid er en berg og dalbane i følelser, det vet jeg selv. Å starte med IVF, det som vi kaller prøverørsbehandling, det er som å sette på en turbo.

- Vi fikk forklart at fordi det var noen år siden Aage hadde sterilisert seg, kunne det godt være at de de små håpefulle i pungen hadde gitt opp.

- Som 3dje klasse på Titanic, spøkte Aage, - innelåst for å følge med skipet til bunns.

Bare å lete frem donorkatalogen, først som sist, var budskapet. Men de kunne alltids ta en test først.

- Noen uker senere stilte vi godt forberedt på klinikken. Jeg var hormonpreparert, oppblåst med hele magen full av egg, og utrolig oppglødd over hva som skulle skje. Aage var stort sett bare nyvasket, og grepet av stundens alvor.

- Det er utrolig at det er mulig, at vi kan gjøre noe sånt! Hanna snakker rett til meg med tindrende øyne.

– Jeg er så fasinert over at vi kan velge ut og sette sammen, og så begynner et barn å vokse inni deg.

- Det var jo steike vondt, den ene gangen, men det ble raskt glemt. Nå i ettertid angrer jeg av og til på at det aldri ble lirket frem et kamera den gangen, da Aage lå på det han selv kaller for slakterbenken. Du snakker om Halloweenmaske!

Og riktig som de sa, der var ikke party i pungen på Aage akkurat, men vi var fast bestemt på å prøve likevel. Donor var fortsatt langt nede på listen.

- Uten at det kom som en bombe; første innsettingen ble ingen suksess. Det var likevel umåtelig trist, og humørsvingninger og tårer var det nok av på den tiden. En av mine tyrkiske venner anbefalte en anerkjent gynekolog i Alanya. Ayşe skulle komme til å bli det viktigste mennesket jeg kunne støttet meg til akkurat da. Så behagelig og sikker på at det ville gå bra, det føltes helt avgjørende for at vi fortsatte.

- Og i bakhånd hadde hun noe som var til betydelig hjelp for Aage, noe jeg tror har større rekkevidde enn de danske legene i ettertid ønsket å snakke om.

- Johannesbrød er et anerkjent og enkelt middel å lage mikstur av. Aage skal drikke brygget morgen og kveld, og spise alt utenom frøene. Hver dag, så skal du se…

Ayşe var svært sikker i sin sak.

- Andre turen til København ble suksess. Det var også da vi ble forelsket i denne byen. En utrolig koselig millionby, synes jeg. Kan gå timevis mellom eksotiske restaurantbord og autentiske krimskramsbutikker. Deilige frokostmenyer og smilende kelnere. Og som noviser i storbyen lærte vi fort å passe oss for sykkeltraséen. Fy søren, der er det mange som kan gamet og triller fort!

- Resultatet på klinikken var noe helt annet. 2 godt utviklede embryo ble satt inn, og tror du ikke det kom to strek på testen vi tok 2 uker senere? Gravid!

Dette var en av gangene Hanna var halvveis på spranget ut av hagestolen, mens hun holdt to fingre opp i luften.

- Eller, vi så det først etter at Aage hadde hentet testeren opp fra søppelbøtta. Jeg hadde kastet den da resultatet ikke kom på rappen, og lå molefonken og snufsende på senga. Hanna lo.

- Det er vel meg i et nøtteskall; det som ikke skjer før det har skjedd er ikke noe å vente på.

Det var ikke vanskelig å se på måten hun førte fortellingen på, at noe likevel var ugreit, og det kom litt monotont.

- Dessverre ble det noe kluss med hormonbehandlingen, eller kanskje var det naturlig, for bare få dager senere var denne graviditeten også historie. Forferdelig trist, fortvilt og deprimert gikk jeg på ny til Ayşe. Og hun var så positiv, så 100% overbevist om at det kom til å gå bra til sist.

Litt skamfull måtte jeg innrømme at to ganger uten full score ikke kunne være mye å storgråte for.

- Til det er der altfor mange som går igjen og igjen, og enda igjen opp mot titalls ganger uten å lykkes. Hver gang med fullt hormonkjør og inngrep. Underlig lettet til sinns klemte jeg litt ekstra i handa til Aage da vi ruslet bortover promenaden i Alanya.

- Jeg, jeg, jeg. Kun fokus på meg selv. I ettertid har jeg tenkt at Aage sikkert hadde noen mørke tanker selv, om sin egen manglende evne, enda han fremfor noen var til stede for meg. Klippen. Og han spiste Johannesbrød og drakk mikstur som om det stod om liv.

Jeg så Hanna smilte over ordspillet, og at hun tok sats for hvordan hun skulle fortelle resten.

- Tredje gang i København hadde de lagt frem donorkatalogene da vi møtte på klinikken. Vi skulle selvfølgelig også denne gangen få teste om kunne selv, om vi absolutt ville, men de hadde liten tro.

- Ai ai ai!, ropte damen bak mikroskopet i hjørnet. Aage lå noe redusert på benken med grønn duk over midten. En bestemt lege holdt fast grep om "posen" hun hadde klemt opp i ene hånden. Med den andre førte hun en ganske saftig nål rett inn i kula. Jeg husker hvor synd jeg syntes på ham, mens han blinket bort tårene. Det var kanskje riktig at han hadde blinket, når det kommer til stykket?

- Her er det liov! Hanna prøvde å gjengi på dansk hva sykepleieren opprømt hadde kauket fra mikroskopet, men måtte bare gi opp med et lykkelig smil.

- Det var full fyr i teltet, som det heter.

- Uforklarlig at det hadde blitt så stor forbedring, mente de, og var ikke i det hele tatt imponert over forklaringen med Johannesbrød. Den ble bare overhørt i stillhet. Og for oss var det egentlig ikke så nøye, hva de tenkte. Vi hadde klart det!

- Denne gangen hentet de frem hele kørja som dagen før ble tatt ut fra meg. 15 egg ble befruktet og satt til modning. Vi skulle komme tilbake om to dager, da ville vi kunne se om der var noen aktuelle kandidater, som de så høytidelig hadde formulert det.

11.10.2013. Det var den dagen hun ble til. På fødselsdagen til farfar Rye.

Hanna ble med ett litt trist. Skiftet mellom lykke og et vemodig uttrykk.

- Han var så stolt av henne. Strålte når han hadde fått ultralydbilder, og var storlig forbløffet over at det var mulig å ta 3d bilder lenge før jenta var født. Og likte å fortelle at det var nesten 50 år mellom dem han nå var han bestefar til.

- Hun var spesiell. Og kom, enda hun bare var halvannet år, slepende med gitaren fra stua og inn på soverommet når farfar var blitt for sliten og syk til å stå opp. Det var som å sette inn nye batterier, for ut av intet løftet han gitaren, og liggende i senga spilte og sang han en av disse barnesangene hun alltid danset til. Og hun danset.

- Ja, det var spesielt, sa Hanna med litt grøt i stemmen mens hun pirket på en negl som flasset ørlite på kanten.

- Han ble en gammel mann, 93 år. Jeg har alltid følt en ro og harmoni hos eldre mennesker. Tiden stopper opp og det gir meg en fred jeg tror kommer fra da jeg som barn følte tryggheten hjemme hos oldemor. Skulle ønske vi hadde fått mer tid sammen.

- Livet er til for å leves, var det en klok venn som påpekte for meg, da jeg stod litt fast etter at min far hadde gått bort. Og det tror jeg han hadde ønsket at du gjorde ditt beste for å delta i.

Jeg så at Hanna løftet ansiktet i et varmt smil til det lavmælte innspillet mitt, lot det melankolske fare og løftet to fingre i været.

- 2 egg ble satt inn, og 4 lagt i fryseren. Eller nå kalte de dem for embryoer, siden det ikke bare var eggene. Visste du forresten at de plukket ut spermier som så mest aktive ut? De med retningssans og full fart på motoren. Så la de dem i en egen krok i begeret og kakket av dem halen. Helt utrolig!

Hanna var tilbake i fortellermodus og slo ut med hånden i et karateslag for å vise hvordan halen ble tatt ut.

- Vi fikk se filmen av hvordan cellene delte seg,… eller embryoene… I hvert fall, vi har sett Martina vokse helt fra dag 1. Helt utrolig, gjentok hun.

- Det er vel kanskje ikke noe som en vanligvis går og savner, glapp det ut av meg før mitt profesjonelle image fikk sukk for seg, og jeg hørte det fort kunne ha kommet ut litt feil. Men Hanna tok det med en livlig latter.

- Nei heldigvis, hva skulle skjedd med sex og romantikk da?

- Men helt til sist må jeg ta med at gynekologen i Alanya, Ayşe, fikk jevnlige besøk. Hun smilte så varmt til meg, holdt meg ekstra lenge i hånden da jeg kom første gangen og kunne fortelle om hvor vellykket miksturen hadde vært.

– Det vet vi, betrodde hun på sitt beroligende vis.

- En dag fulgte en nær venn fra Danmark med til Ayşe. Hun hadde hørt at jeg snakket så varmt om denne kvinnedoktoren i byen, og ville selv spørre om å få ta en undersøkelse.

- Jeg satt og ventet og studerte de siste 3D-bildene ultralyden hadde gitt av lillejenta. Hvem var hun lik på? Og der suttet hun på tommelen! Jeg var helt oppslukt og med et stort glis holdt jeg frem bildene til venninna mi som akkurat hadde kommet ut fra undersøkelsen. Hun helt blek i ansiktet og mørk i øynene. Gråt ikke, men var helt satt ut.

Det kommer til å gå bra, sa hun.

– Du er min lykkeengel, min skytsengel, det kommer til å gå bra.

Det kommer til å gå bra…

- Hva tenker vi når alvorlig sykdom brått og uventet rammer våre nærmeste?

- Dette var jo andre vennen min som hadde fått kreftdiagnose på kort tid. Tror jeg ble skremt, men holdt det på armlengdes avstand. Livet bytter dimensjon den dagen du står med ansvar for flere enn deg selv. Men jeg fikk ingen skikkelig piffany før Martina som nyfødt ble lagt opp på brystet mitt.

Da var det som jeg kom opp og fikk se verden etter å ha svømt under vann hele livet. Alt fikk en ny dimensjon.

Mens hun fortalte hadde jeg sittet og fulgt med øynene en mørkblå seilbåt som stille gled inn mot gjestebryggen like bortenfor. Det hvite seilet dalte ned og ble liksom borte på et øyeblikk.

Helt uten at jeg tenkte over det, ble jeg paff over at en mann kom opp på dekk med sånne hvite fendere og tauverk, mens det som helt tydelig var en kvinne stod ved roret. Jeg måtte smile av hvor forutinntatt jeg var.

- Tror du Aage også fikk en sånn piffany, da han ble far første gang, eller er det bare noe vi på kvinnehormoner opplever?

Hanna smilte mens hun børstet over neglen hun hadde sittet og plukket på en stund.

– Sannelig om jeg vet, men jeg husker han spurte "Neste år?" da jeg tre uker før termin proklamerte en visningstur med boligkjøpere i august, … 6 uker etter fødselen. Så han hadde nok tilegnet seg noe som jeg ikke hadde enda.

- Jeg synes det hører med historien at det var på hengende håret for venninna mi i Alanya. Hun hadde allerede utviklet kreft i ene eggstokken, og det ble operasjon nesten umiddelbart. Vi har ikke like mye kontakt lenger, men du vet, på sosiale medier har vi likevel et slags samvær med hverandre.