Kapittel 12

Vagabond - mitt blod

- Nå har vi vel fått til litt bakgrunn, leserne har sikkert fått en peiling på hvem som er på selfiene og bak storbyfotografiene nå? ler Hanna samtidig som hun skyver kleenexboksen tilbake over bordet.

- Jeg tror det er helt greit, jeg. Det er godt mulig dette blir en slags utvidet reisereportasje, hørte jeg meg selv si, mens tankene sirklet rundt hvor spennende det skulle bli å vise hele denne fortellingen til Paulsen i redaksjonen. Og jeg måtte helt sikkert få litt mer tid, for nå fløy timene av gårde .

- Vi har vel bare så vidt begynt, eller?

Jeg smilte mot Hanna som kom tilbake med nymekket kaffe i to morsomme og fargesterke kopper. Det hadde vært innholdsrike timer og vaflene var borte for lengst. Noen safrangule microkjørte Luciaboller gledet jeg meg faktisk til å sette tennene i. Det luktet advent, enda vi var langt ute i februar.

- Safranimport fra gamlelandet er obligatorisk for å bake “lusseboller”. I Norge får du bare kjøpt safran i små glass på apoteket, og det koster mer enn knark.

- Håndmalte i Sør-Afrika, smilte hun for å fylle i den undrende minen jeg sikkert hadde mens jeg studerte de malte landsbymotivene på koppene.

- Utrolig hva du kan pakke i håndbagasjen når du vil. Eller må, ti-hi. Fant dem på flyplassen i Johannesburg på vei hjem fra bryllupsreisen vår.

Et fantastisk shoppingeldorado, for en taxfree! Den kjolen jeg fant må du få se. Du vet, det blir alltid smått med tid når du oppdager en våt drøm i tre dimensjoner altfor sent.

Shopping på Johannesburg airport

Jeg måtte le. Hanna var mega-entusiastisk og nesten andpusten når hun smatt ned i den grønne stolen fremfor panoramavinduet. Øynene hennes gled utover vinterlandskapet som badet i de siste strålene som den lave vintersolen generøst delte denne dagen. Det var lett å se at hun var betatt av dette vakre stedet.

Sett deg tilbake i stolen et øyeblikk og tenk på hvem som har gitt deg noe, eller gjort noe for deg, som har endret livet ditt.

- Jeg har mange å takke, gode mennesker som rett og slett har endret livet mitt. Det har jeg gjort for lite med.

- Sandra er en av dem. Vi ble venner på gymnasiet. Jeg hadde byttet skole for å slippe bort fra undervisningen til min fosterpappa. Etter “högstadiet” hadde jeg gått fra å ha gode karakterer til være en av dem som måtte ta samme trinnet to ganger. På den nye skolen var mange fag innen “Handel og administrasjon” interessante, men det hadde blitt for store hull til at jeg kunne sette det sammen. Å få en eksamen som skolelys hadde jeg derfor ingen ambisjoner om.

The Three Musketeers - Sandra, Anna og jeg i midten

- Men å tjene egne penger likte jeg, dette som gav meg mulighet til å kunne leve mer uavhengig. Jeg likte veldig godt å jobbe sammen med Mia, men en dag så lå karrieren som togvert på Statsbanens Express2000 åpen, og på samme tid, drømmen om å reise bort fra Västerås, nå eller aldri. Om jeg bare kunne bo nærmere Stockholm for å hoppe raskt på og av når det behøvdes.

Å rusle en kveldstur i Gamla Stan var magisk.

- Det slo meg at Sandra hadde flyttet til hovedstaden! Det var lenge siden vi hadde sett hverandre, men freidig som jeg er, ringe jeg og spurte om hun hadde plass.

- Jeg bor allerede sammen med en jente, sa Sandra, men bare vent litt, jeg kan spørre Anna om det er greit du kommer.

- Våren 2003 føltes det som om jeg endelig var fri. Sandra og Anna hadde ordnet at jeg fikk bo hos dem, og jeg suste av gårde i 300km/t oppover “du fria, du fjällhöga nord”. Lykkens rus, selv om jeg spydde av reisesyke hver eneste dag.

High speed togvertinne var en utfordrende jobb.

- Det var ikke bare highspeed toget jeg fikk jobbe på, og noe av det jeg husker best er hvor fasinert jeg var når vi i 5 km/t lirket oss frem gjennom en stor flokk med reinsdyr. Kalver som hoppet og lekte, mens vi håpte de ikke skulle komme bort fra moren sin, på andre siden av det trehundre meter lange toget.

-Kvalmen ble jeg aldri kvitt, og bittert nok måtte jeg innse at første slaget i reiselivsbransjen var tapt.

-I juli, midt i ferien, var eventyret slutt. Det er jo på den tiden alle reiser hit eller dit for å nyte fridagene. Så jeg var helt alene, de jeg kjente som ikke jobbet var allerede booket opp i sin ferie.

Uten det fnugg formening om hva og hvorfor, stolte jeg på Marta når hun fortalte om sin erfaring, og at det helt sikkert ville gå like bra for meg som for henne å reise alene til Tyrkia.

Jaha, helt alene som jente i Tyrkia? Jeg sa det bare som en bekreftelse for at Hanna hadde stoppet opp og så bort på meg, som om hun ventet en reaksjon.

Jeg har jobbet over hele verden.

Jeg har jo selv reist alene i store deler av verden. Lært at så lenge jeg hyggelig og bestemt, og moderat med hva jeg drikker eller hvem jeg fester med, så oppsøker ikke problemene meg. Men en opplevelse jeg husker godt var hos noen nomader i Egypt, da en flokk barn stimlet sammen rundt meg for å ta på det lange lyse håret mitt. De luktet på det og knep meg armen for å se om den hvite huden min var ekte. Når en gutt begynte å klatre uten at de voksne sluttet å le, var det like før jeg fikk panikk. Da var det godt å få hjelp fra tolken

- Jeg husker godt Tyrkia på den tiden, bekreftet jeg til Hanna.

- Hadde nettopp fått jobb og begynt å skrive. Det var ganske vilt siden det tyrkiske bidraget akkurat hadde vunnet Melodi Grand Prix. Dermed rustet hele kultur- og reiselivet seg opp til å gjøre best mulig inntrykk når de skulle arrangere finalen i Istanbul året etter.

Sertab Erener gikk til topps i MGP

- Nå gleder jeg meg til å høre hva du fikk ut av den reisen, sa jeg og lurte meg til å snuse inn den deilige safranduften fra den siste lussekatten før jeg puttet den i munnen.