Kapittel 25

Hvor er du, pappa ?

Jeg elsker å høre på når Hanna forteller. Det er som hun betror seg til meg, samtidig som hun holder litt for seg selv. Noe ekstra fortrolig som hører til i de innerste rommene. Det er likevel så befriende å kunne se på hele jenta hvordan hun lever om igjen mens fortellingene går. Romansen fra Thailand var akkurat slik.

Dette er jo rene jentekvelden, Hanna! fniste jeg og la beina opp i sofaen.

- Vi kan gjerne ta et par heite storyer til, men opp i alt har jeg helt siden første gang gått og tenkt på hvordan du kom i kontakt med pappaen din. Kan ikke vi ta den storyen, det gleder jeg meg veldig til å høre om.

Borte i det store panoramavinduet surret en irriterende veps oppover glassruta. Den varme formiddagen hadde satt fart i alle disse Gud’s skapninger. Hanna var allerede på vei dit med et stettglass i ene hånda og et papirark i andre.

Med en engstelig mine gjorde Hanna seg klar til å ekspedere inntrengeren. Raskt og forsiktig satte hun glasset over vepsen, la papiret på ruta og førte glasset med den surrende fangsten oppå. Elegant snudde hun glasset og sprang ut på balkongen med papiret som lokk.

Skriket, og at det singlet i kunst glass, kunne tyde på at ikke alt hadde gått som det skulle, og jeg måtte le når Hanna kom styrtende inn og kastet døren igjen etter seg.

- Den jævelen attackerade mej, fnyste hun og snudde seg for å se ut gjennom balkongdørsvinduet.

– Jeg rydder faen ikke før den er borte.

Så måtte hun le også, når hun oppdaget at jeg satt helt sprekkeferdig med hånden foran munnen.

- Pappaen din? fisket jeg med et smil og en kokett håndbevegelse mens Hanna gled ned i sofaen igjen.

- Det var, som så mye morsomt som har skjedd i livet mitt, bare et innfall, ikke langtidsplanlagt. Husker at det var søndag, dagen etter vi hadde feiret bryllupet til min kusine Petra.

Når det er høytider eller bryllup, så er et typisk innslag i Tsjekkia å lage schnitzel. Saftige svinefileter rullet i krisp og egg, legges nystekte opp i stabler på kjøkkenbenken, helst fortere enn alle de som står rundt klarer å spise. Til frokost, lunch og middag; Schnitzel.

- Dere må ikke finne på det, sa onkel Karl mens han gomlet i seg enda en dagen-derpå-frokost-schnitzel.

- De stjeler hjulene av bilen mens dere er inne på toalettet, står bare på mursteiner og med tom tank når dere kommer ut.

- Og hva skal dere nå dit for? Tante var også med og gav klare formaninger.

- Har de først fått greie på at dere har penger, så blir dere aldri kvitt dem.

- Det var Aage som hadde pushet at vi skulle ta dette på sparket, nå da alle bryllupsgjester hadde reist og der var ingen spesielle planer for dagen. Med full tank satt han og ventet ute i bilen mens jeg som snarest var inne for å få repetert forklaringen på den gamle håndskrevne lappen. Blyanten var blitt svakere, men jeg kunne fortsatt lese tydelig:

- Lubomir Kolek, Mala 126/34, Pata.

- Lappen var nitten år gammel, fra 1989, da mamma hadde reist ned forbi Bratislava et stykke for å få pappas underskrift på at jeg kunne adopteres bort.

Som liten ble jeg ofte truet med at dersom jeg ikke gjorde leksene ordentlig, så måtte jeg reise til pappa, smilte Hanna.

Alltid et vakkert smil, denne jenta, men så jeg litt vemod i blikket?

– Tenk å skremme meg med noe sånt da; "Vi sender deg til sigøynerne!". Men det må ha virket, for på den tiden var jeg skoleflink.

- Jeg ble likevel tatt på senga over hvordan de svartmalte romfolket, hvor negativ de fortsatt var til pappas kultur, en del av min identitet som jeg egentlig var veldig spent på å få vite litt om.

Hanna søkte fort etter blikket mitt , før hun hentet opp kaffekoppen og rotet litt med pekefingeren i gruten.

- Jeg bruker å spå i kaffegrut, Veronika, men da må det være skikkelig kokekaffe med ordentlig saftig grut. Mye spennende underholdning å finne der. Hun satte ned koppen og holdt blikket mitt.

De mørk brune øynene skiftet karakter som når en boble kommer fra dypet. Helt eiendommelig, uten at jeg merket at jeg hadde holdt pusten.

Tilbake i fortellingen var det slik at Hanna fikk mest lyst å droppe hele turen, men nå satt Aage klar i bilen, så det gikk ikke. Et lite stykke måtte vi nå kunne kjøre, vi fant ham sikkert ikke, likevel. Så jeg tok en schnitzel i hånden og takket pent, for både nisten og de velmente rådene.

- Jeg var veldig spent. Vi hadde kjørt gjennom tsjekkisk landskap med middelalderborger på åsene, forbi de mest blomsterpyntede gravsteder du kan tenke deg, og nå suste vi godt over fartsgrensen på snorrette motorveier i Slovakia.

- Praten gikk alltid lett med Aage, men denne dagen var det nok litt stille. Da vi etter fire timer svingte av mot et skilt som viste "Pata", kjente jeg at hjertet begynte å slå raskere.

- Hadde han fått brevene jeg sendte for snart ti år siden. Hva hadde han tenkt når han leste dem? Han hadde ikke svart. Hvorfor ikke? Jeg hadde jo lagt ved et foto av meg. Ville han ikke vite av meg? Hvordan ville han reagere om jeg fant ham i dag?

Hva ville familien si når det bare dukket opp ei jente som helst skulle vært en flekk på lakenet?

Visste de at han hadde hatt et sidesprang for 29 år siden? Hvordan så han ut?

- Jeg holdt på å spy. – Stans, vær så snill, jeg må ha noe å drikke. I kjølebagen som tante hadde sendt med oss, mellom lunken schnitzel og smeltet fidorka-sjokolade, var der fortsatt litt kullsyrevann i ene flasken. – Vi må kjøpe mer, sa jeg mellom de to siste slurkene.

- Så gled bilen sakte langs gatene mens vi lette etter husnummer. Det skulle ikke være så vanskelig å telle seg opp til 126. Men enten var vi veldig dårlige, eller så måtte nummereringen være satt etter rekkefølgen husene var bygd i. Tallene hoppet opp og ned uten noen god forklaring.

- På butikken der vi hadde kjøpt mer vann hadde en hyggelig dame pekt ut et hus der hun trodde det bodde noen som het Kolek. Jeg banket forsiktig på døren og ventet. Ingen. Jeg banket litt hardere, og etter litt kom en mann ut av garasjeporten ved siden av.

Var det han? Skanneren gikk for fullt for å finne en familielikhet mens jeg på mitt høfligste tsjekkisk fremførte det jeg hadde øvd på i hele dag.

- God dag. Jeg ser etter en mann som heter Lubomir Kolek, og den vennlige damen på butikken mente at noen med det navnet bodde i dette huset. Har De kanskje informasjon om det stemmer?

- Han skottet bort mot den store Volvoen vi hadde leid. Praha-skilter og utlendinger.

– Hvorfor spør du, hva vil du med ham? spurte mannen mistenksomt.

- Jeg skulle bare ønske å prate med ham, om det var mulig, sa jeg så vennlig jeg kunne mens pulsen dunket og dunket. Mannen ristet sakte på hodet mens han holdt blikket, og kunne fortelle at han hette Kolek, men at Lubomir kjente han ikke til.

- Det var på en måte greit, for det var ikke noe koselig pappa-emne i den karen, konstaterte Hanna og dro beina opp i sofaen og la hånden rundt.

- Aage prøvde å være morsom, vet du. - Kunne du ikke bare si til ham hvorfor du leter, og at du var sikker på at det er han, da hadde de blitt lange i maska inne i den stua, ville jeg tro.

- Men det var ikke så morsomt. Jeg var altfor oppgiret. Vi parkerte noe senere foran et vertshus på andre siden av byen, og jeg tenkte at der måtte de sikkert vite hvem han var. En slank mann i 60-årene, litt preget av noen pils i årenes løp, reiste seg og så på lappen.

– Njaa, jeg vet hvor denne husrekken er, vi kan gå bort og se. Til fots ruslet vi bortover mens det begynte å bli kveldsmørkt.

- Det er vel nå de stjeler hjulene våre, hvisket jeg til Aage.

- Du kan sikkert si det høyt, sa han lattermild, - ikke alle som forstår svensk her.

- Mannen hadde svingt av to ganger og så rimelig trygg ut mens vi speidet etter 126. Det var ikke noe voldsomt pent nabolag, men hva betydde vel det? Jeg var klam i hendene og det danset forbi åpningsreplikker mens jeg finpusset tsjekkisk’en min i hodet.

- Vi talte 123, 124, 125, en nedvokst branntomt, 127. Hjertet sank i brystet. Hadde alt brent opp, levde pappa? Plutselig var det enda flere spørsmål som kokte i hodet.

- Den hyggelige guiden vår kjente ikke til hva som hadde skjedd, men foreslo vi kunne gå tilbake til vertshuset. Og det var vel omtrent da jeg kjente det var nok.

- Er bilen like hel når vi kommer tilbake så kjører vi bare hjem, sa jeg litt ut i luften til meg selv.

- Bilen så like hel ut den, og mannen stoppet opp foran to godt voksne damer med et utseende jeg godt kunne tenke var romfolkets stil. Nei, de visste ikke hva som hadde skjedd med huset på nummer 126.

- Hva gjelder det? spurte den ene. Hun holdt en sigarett i hånden og hadde en stor strikkejakke som rakk langt ned på knærne. Jeg gikk litt resignert frem og sa at vi leter etter Lubomir Kolek, om alt hadde gått bra med dem og kanskje noen visste hvor de var nå?

Lubosj, ja. Han vet jeg hvem er. Hva vil du med ham, vet du ikke at han er gift?

- Hun satte sigaretten i munnviken og la armene i kors. Nå så hun litt brysk ut.

- Eehh, jeg så litt henvisende til Aage og virket helt sikkert ganske brydd av spørsmålet.

- Jeg vil gjerne møte ham bare, om jeg kunne, …om det var mulig?

- Hun har med seg mannen, så slapp av, sa den andre damen på et litt uvandt slovakisk, henvendt til henne i strikkejakken. En kjapp runde med blikket, så senket hun armene og kastet sneipen på asfalten.

- Kom da, det er like her borte, sa dama og skrittet over gaten. Jeg halset etter under gatelysene mens Aage sakket et stykke bak siden han etter mine instrukser måtte ta en ekstra runde og sjekke bilen. Vi tråkket over gårdsplassen, inn gjennom en dør og rett inn på det lille kjøkkenet.

- De to damene i femtiårene, som satt på hver sin side av det lille bordet med kaffekopper og noen småkjeks foran seg, kvapp når sigøynerdama trampet inn. Jeg kom rusende frem i samme fart, bråstoppet og var helt sikkert mer sjokkert enn damene, overrasket over at jeg stod midt i det trange, koselige kjøkkenet.

- Det hadde ikke vært noe vindfang først, bare rett inn. Det duftet kaffe, og rommet hadde en aroma av aktiv kokkelering og bakverk. I vinduet over det vesle kjøkkenbordet stod en grønn potteplante, noen pyntefigurer og rullgardinen var nede. De hadde ikke sett oss komme.

- Her er besøk til Lubosj, forkynte strikkejakka tydelig husvarm. Det var vanskelig å bestemme om ansiktet viste en triumf eller en glede over å ha noe å melde, men den slanke kvinnen nærmest oss fikk det plutselig travelt og pakket kofta rundt seg for å gå.

- Det er til deg, Lubosj, ropte den andre inn gjennom forhenget til naborommet. Det ble helt fullt på golvet. Alle stod, og nå hadde Aage også kommet inn.

- Husker jeg tenkte at dette nesten var som et sceneskifte på Skavlan, du vet det populære talkshowet vi brukte å se på den tiden, nikket Hanna bort til meg.

- Der alle røyser seg, noen bytter stoler, andre går mens nye kommer inn, og kjenningsmelodien spilles når hovedgjesten gjør sin entre. Her manglet musikken, men inni meg spilte både bass og trompeter.

- Gjennom forhenget og inn i det allerede overfylte kjøkkenet kom en høy mann på minst 120 kilo, strøk en hånd gjennom mørkt, fyldig og ugredd hår mens han gned seg litt over skjeggstubbene i ansiktet. Som om han hadde sovet, tenkte jeg. Blikket flakket raskt over hvem som var i rommet.

Jeg tok et kort skritt frem og strakte ut hånden. – Det er jeg som er Hanna.

- Å herre gud, jeg får frysninger, datt det ut av meg. Dette er jo som Tore På Sporet. Vi må se over dette etterpå, for jeg ble så dradd inn i historien at jeg kan ha glemt å få med alt. Hva sa han, visste han hvem du var?

Hanna satt stille og tenkte et øyeblikk, satte kanskje pris på en kort pause. Men hun er så god til å være tilstede i det hun forteller om, jeg ser på hele henne at hun lever seg tilbake i fortellingene fra livet sitt. Hun var tankefull, litt blank i øynene.

- Jeg så at han ikke ventet hånden, men tok den høflig og svarte at det var han som var Lubomir.

Dette var et øyeblikk jeg hadde tenkt på utallige ganger, sikkert tusenvis. Vårt første møte.

- Hånden var varm, stor og kraftig, og bar helt tydelig preg av å tilhøre en som arbeidet med hendene. Pappa satte seg ned som han ventet på hva som nå skulle skje, om jeg var en forsikringsselger eller noe. Så rykte han til, eller om det var dama på min høyre side som i samme sekund utbrøt: Pane bože, Herre Gud!

- Pappa satte de knallblå øynene i meg.

– Er det du Hanka? Er det virkelig deg!?
( Hanka = kjelenavn for Hanna på slovakisk)

- Han la de store hendene på det lille bordet og tittet ned på dem. Vekslet litt opp på meg, som hadde fått plass på andre siden av bordet, og litt ut til siden der Aage satt. Nå var det bare oss i rommet, de andre besøkende hadde tuslet ut.

- Pappa virket beskjeden, ...eller litt skamfull? Praten gikk litt nølende. Borte ved kjøkkenbenken, bare en god armlengde unna, hørte vi Tana, pappas kone, som stadig gjentok "Pane bože, Pane bože", mens lyden av stekepanner og kokekar varslet at schnitzel var på gang. Pane bože.

- Ryktet hadde nok gått i byen, trolig med hjelp fra veiviseren vår, for lenge før maten var på bordet stod to vakre jenter på min alder i kjøkkenet. Den ene var som slått ut av disse malerikopiene som hang i mange av hjemmene etter jeg kom til Sverige. Søt, med store øreringer og fyldige lepper.

- Hei og hallo! Velkommen, dette var totalt uventet. Så koselig at dere fant frem!

Vi fikk noen saftige klemmer, både Aage og jeg. Og hva tror du, jeg var jo helt på tuppa, for her ramlet det inn søsken fra alle kanter.

Etter vi presenterte oss hadde jeg fått med meg så pass at Mira og "lille"-Tana var døtrene til Tana, fra før hun traff pappa.

- Selv om jeg ikke var deres søster direkte, så var jeg jo søster til lillesøsteren, Janka, som bodde og jobbet i Italia for tiden. Så da var vi like godt søstre alle sammen, lo de og var utrolig åpne og lette. Nå var de meget interessert i å høre hvem jeg var, jenta som det var hvisket om i krokene for lenge siden. Humøret fra de livlige pratmakerne ble icebreakeren.

Stemningen tok seg kraftig opp i det koselige kjøkkenet etter som praten gikk lettere for alle etter hvert. Utenom Aage da, han skjønte ikke en tøddel av det som ble sagt. Men det gjorde ikke noe, kunne bare tenke på stumfilm, sa han, mimikk og alle armbevegelsene fortale mer enn nok.

Så jeg hadde en søster i Italia! Og to bonussøstre i Slovakia.

Hanna smiler fra øre til øre, holder opp begge hendene med lett knyttede never. Som når endelig Norsk Tipping tar seg bryet og ringer en lørdagskveld. "Yess!". Men jeg ser der er noe mer, noe som hun har holdt tilbake, som har lagt godt gjemt lenge. Etter å ha forsøkt å tømme en siste sup fra en tom kaffekopp rensket Hanna stemmen.

- Det var først da vi skulle gå, etter at pappa alene hadde fulgt oss til bilen, han var modig nok til å gi meg en skikkelig klem. Han tok rundt meg og løftet meg fra bakken, lett som ingenting, samtidig som han la det skjeggete kinnet inntil mitt og sa et eller annet som jeg ikke er i stand til å huske. Jeg bare tenkte at slik, akkurat slik, skulle en pappaklem kjennes.

- Jeg husker heller ikke hva Aage og jeg snakket om under kjøreturen på natten tilbake til hjembyen min. Jeg husker rytmen fra vindusviskerne og at vi plutselig stoppet hjemme hos tante.