Kapittel 31
Bokhylla
På vei inn fra balkongen stoppet jeg opp foran en smal Ikea-bokhylle. Ikke noe bibliotek akkurat, men mange underholdende, rikt illustrerte bøker fra forskjellige reisemål rundt om i verden. En ti-femten biografier fra kjente personligheter som begge blad Stordalen, Elon Musk og ikke minst både Michelle og Barack Obama.
- Har du lest denne murstenen fra Obama, sa jeg til Hanna som svinset forbi med de tomme kaffekoppene. Jeg studerte bildet av en gråhåret ekspresident på omslaget. Han hadde blitt merket av 8 år i The White House.
- Nei, har startet noen ganger. Det vil seg liksom ikke. Men jeg har møtt mannen og fått en klem, prøvde Hanna å si så alminnelig som mulig, mens hun kunne ha sprukket av stolthet.
- Hva har du, sa du?
- Han var i Oslo. Av alle ting i denne verden så hadde Aage et par år tidligere satt opp på sin "ting jeg skal gjøre før jeg dør"-liste, at han ville hilse på Barack Obama. Hva byr du? Universet kontaktet snekker Andersen og spikket sammen en snurrebass som gjorde det mulig.
- Først måtte vi stå i en liten og eksklusiv hilsekø, der både TV2 kjendiser, boksedronningen Cecilia og prinsesse Märta Louise hadde møtt opp. Alle fikk hver sin gang Secret Service instruks om å gå rolig inn, holde normal avstand og hilse pent. Men jeg kunne jo ikke dy meg, vet du, og tok den varme presidenthånden, smilte mitt søteste smil og sa:
How are you, mr. President, can I grab a hug from you, please?
- Yes of course, smilte han tilbake med perletennene sine. Ikke i ett sekund var jeg i tvil om at han syntes det var en like god ide som jeg, så kjedelig det måtte være å stå rett opp og ned og ta i alle de klamme hendene til folk.
Han er jo nesten to meter høy, så han løftet litt forsiktig i meg der jeg strakte mine 160 så godt jeg kunne. Der var ingen sterk aftershave eller noe, men han luktet behagelig, var varm og holdt akkurat passe lenge. Så måtte jeg stå pent slik at vi kunne fotograferes. Bildet ble selvfølgelig publisert omgående!
- Du er ikke sann! Ingen som raslet med lenker og sånne elektrosjokkpistoler?
- Haha, det var ikke så stivt, bare den største sikkerheten i Norge ever! Men for en type, du. Karisma har fått en ny referanse. Etterpå var han på scenen foran 3000. Et av øyeblikkene som har festet seg hos meg er da han sa:
I cannot unsee what I‘ve seen.
Ja, det du vet, det vet du, tenkte jeg.
- For en type, gjentok Hanna mens hun strøk fingrene over omslaget på boka jeg holdt.
- Blir alltid fascinert når han taler, og tenker jeg har fått delta i noe stort den gangen i Oslo. En statsmann!
- Ta deg en bolle! Der er Zlatan, min helt. Hanna tok ut den gule boken.
- Er det noen som fortjener min tilbedelse, så er det han. Han representerer mye av den innvandrerkulturen som jeg vokste opp i, den kaksinga attityden som var ute på gata. Vi reiste jo helt til Paris for å se ham in action, men tror du ikke han hadde sykemeldt seg akkurat da?!
- Men se, der er den boken jeg snakket om sist du var her, den som omtalte dødsulykken til mormor!
Hanna strakte seg frem og grep en mørkerød, tykk bok med masse hvite østeuropeiske bokstaver på. Ordene Sovjet og okkupasjon kjente jeg igjen.
- Det gikk noen rykter om mormor, har jeg fått høre. Noen hvisket at hun ble litt for problematisk for Sovjeterne, og at bilulykken ikke bare var en ulykke. På den tiden var de militære sjefene ganske frynsete, raslet med gassbeholdere og atomknapper, og holdt stramme tøyler på alle øst for jernteppet.
Rykter og konspirasjonsteorier, sier mange, som like fullt har resultert i at denne boken kom ut i 2019.
- Mormor var en driftig dame, det er lett å forstå. Og at hun og morfar flyttet til hver sin kant kan nok ha en sammenheng med at hun var så selvstendig. Ikke like lett å akseptere for datidens manne-menn.
- Morfar forresten, han var en dyktig entreprenør selv, han. Jeg ble så overrasket da jeg skulle nøste opp i noe av livet hans etter at han var gått bort. Mamma og onkel Jiri fikk melding om dødsfallet først når arven skulle fordeles, tre måneder etter begravelsen. Morfar hadde ikke kontakt med dem, enda de var barna fra første ekteskapet hans. Det ble på en måte avsluttet hver gang før det ble påbegynt, brukte mamma å si.
Hanna tok frem en stor konvolutt som var stukket inn mellom Think And Grow Rich og Planera För Din Lycka, og bladde litt gjennom papirer og bilder mens hun fortsatte.
- Jeg ringte også en gang, husker jeg. Kan ha vært 15-16 år gammel. Han var så overrasket og glad for å høre meg, men straks så kom det noen inn på linjen og sa Hallo, sånn som når der er flere telefoner på samme, og vi ble brutt. Etterpå var det alltid en kvinnestemme som svarte og sa at han ikke var tilstede.
Overraskelsen var desto større for meg da jeg fikk se bilder av morfar på safari i Tanzania og på reiser ute i verden, som en annen storkar.
- Her skal du se…, Hanna løftet opp noen bilder fra konvolutten hun hadde i hånden.
- Ikke mindre overrasket, og kanskje mest stolt, ble jeg da onkel Martin fortalte hva som var grunnen til velstanden.
- Har du lagt merke til disse boksene som står på taket til alle trikkene i Praha? spurte han. Det hadde jeg selvfølgelig ikke, men han fortsatte.
- Det er den boksen som regulerer strømmen til trikken, at den kommer pent og sakte i gang og som bestemmer hvor fort den skal gå. Morfar din konstruerte og var med og bygge en fabrikk som produserte disse boksene. Til alle trikker både i Praha, Moskva og i alle land på østsiden, der det fantes elektrisk sporvogn.
- Det var ikke snaut, sa jeg ettertenksomt til onkel.
- Er det den fabrikken der du er direktør nå?
- Ikke helt, for den ble tatt over av kommunistene. Far, eller morfar din, flyttet mye over i bedriften han bygde opp etter at sovjeterne ble kastet ut. Han ble jo også kompensert noe for tapet i kommunisttiden, men det var ikke mye. Far gikk bort mange år etter at jeg hadde overtatt som direktør, og han likte å bruke tid på å reise. Hva som var på konto brydde han seg mindre om.
- Jo takk skal du ha, husker jeg at jeg tenkte. Mamma hadde akkurat får vite om den beskjedne arven etter at resten var fordelt til morfars kone og de andre.
- Det syntes å være litt sparsomt når han var mangemillionær. Men som du skjønner, var firma, hus og eiendommer skrevet over til de andre for lenge siden, så det var vel bare å bukke og takke for at det ble noe i det hele tatt. Det var i hvert fall fint å få møte til avslutning av boet etter morfar, og så har det nå vært litt kontakt med onkler og tanter i ettertid.
- Mormor, som er omtalt i denne boken, var en bestemt dame. Hanna holdt fast i permen på den åpne boken mens hun akte seg innover på sofaen slik at det ble plass til meg også. Nikket kort mot et nytt fat med dryppferske grønne druer som akkurat hadde fått plass på bordet.
- Og når ryktene gikk så ble de godt matet av at hun var så uredd for hva andre mente.
Den som skal noe sted i denne verden kan ikke rådspørre en tåpe som står bak gardinen og ser på.
- Typisk for hennes tenkemåte. Da hun omkom i bilulykken var hun ansatt i tre forskjellige jobber. Det sier litt om engasjementet.
- Ryktene stammet nok fra jobben hun hadde på sentralstasjonen i Olomouc. Det var et digert knutepunkt for godstog. Der var hun mye involvert i Sovjethærens spedisjon, og spesielt for denne tiden var det snakk om avansert og hemmelig elektronikk.
Vi vet jo ikke, og i dag er det vanskelig å få bekreftet noe som helst, men snakket gikk om at der var en gruppe offiserer som organiserte noe eget. Noe med elektronikk. Om det var import av vestlig forbrukerelektronikk som ble fordelt bak jernteppet, eller om det var Sovjetunionens hemmeligheter som fikk en annen adresse, vet jeg ikke. Men mormor hadde, enda hun ble bare 32 år gammel, kjøpt for egne penger både leilighet i Olomouc, tomter i hjembyen og kjørte privatbil, så noe tjente hun godt på.
- Ja, tror du virkelig hun var involvert i noe litt creepy sammen med Sovjet-gutta, altså?
Jeg syntes det hørtes spennende ut, men hadde altfor god journalisterfaring til bare å legge ut udokumenterte rykter og presentere som fakta.
- Se på bilen hennes etter at den hadde truffet treet.
Hanna hadde åpnet boka der ulykken om mormoren stod detaljert beskrevet.
- Løytnanten hadde kjørt eksakt midt på treet. Og det var lett å lage førstesidesladder om at hun hadde vært sammen med offiseren fra jobben, at de var på vei til eller fra et stevnemøte, og sverte henne litt ekstra siden hun var en selvstendig kvinne.
Det gav en dump lyd når Hanna bestemt klasket sammen boka og la den ved siden av det halvfulle druefatet.
- På denne tiden var hun på vei tilbake til morfar, hadde avsluttet et fast forhold med en mann fra en innflytelsesrik familie i Praha, en familie som også pleiet sterke bånd med Sovjet og Moskva.
- Så det kom opp at hun kanskje hadde blitt en utrygg faktor for gutteklubben og den lukrative virksomheten med elektronikk. Altså en som denne gjengen ikke kunne ta sjansen på.
- Alternativet for gutta, om de ble huket, var Sibir i beste fall, men mest sannsynlig kort prosess et annet sted.
Hanna tok en drue og gjorde en teatralsk mine av å bite den i to med fortennene. Druesaften skvatt over bordet og hun nikket megetsigende mot spruten.
- Mange var skeptiske og sa ryktene var søkte og oppkonstruert. Men så begynte en gravejournalist å engasjere seg og samlet sammen flere tilfeller mellom 1968 og 1991. Felles var at offiserer fra Sovjethæren hadde kjørt bil i alkoholpåvirket tilstand. Lokale personer hadde blitt overkjørt på feil side av veien, knuffet inn i en kollisjon når de kjørte motorsykkel eller omkommet som passasjer i ulykkesbiler. Sjåføren var sjelden skadet og fikk alltid beskjeden straff, 1-2 år maks for å kjøre i påvirket tilstand.
- Denne rekken av innsamlet informasjon ble til slutt en bok, som oppsummerte totalt 38 tilfeller. Min mormor var en av dem.
Hun satt på skrå slik at hun nådde bort og pikket på boken med pekefingeren.
Kort tid etter utgivelsen "hoppet" den ene av de to journalistene fra en balkong.
Hanna holdt opp begge hendene og gjorde sånne hermetegn i lufta med to fingre når hun mimet hoppet en gang til.
Det hadde jo vært en rekke historier om oligarker, gjerne kritikere av regimet i Moskva, som i et mystisk høyt antall hadde falt fra balkonger rundt om i verden. Jeg var mildt sagt overrasket.
– Er det virkelig dokumentert i denne boken?
Nå så jeg at Hanna fikk dette skøyeruttrykket igjen, og denne mellomtingen mellom sensasjon og skepsis jeg kjente i magen slapp taket, og jeg kunne senke skuldrene.
Balkongen var på første etasje, så journalisten overlevde med bare grønske på knærne, lo hun.
- Tvilsomt om det var noen sammensvergelse, men det blir ekstra fart i konspirasjonsfantasiene når en kan velge ut noen få sannheter. Og jeg hadde antagelig god tid til å tenke på spennende historier om mormor når jeg satt innelåst alene, ett eller annet sted i oppveksten.
- Boken om ulykkene er i hvert fall et innlegg i debatten om en skamplett i den tsjekkiske historien, siden det aldri ble gitt noen reell kompensasjon til de etterlatte.
- Men du skulle sett deg selv, gliste Hanna til meg,
- Det uttrykket, helt ubetalelig!
Vi har absolutt funnet tonen, Hanna og jeg. En du nettopp har møtt, og føler å ha kjent hele livet. En som du kan le med uten å tvile på hva som var poenget.
