Kapittel 7

Hjemme er best?

- Hvordan synes du det går?

Jeg kikket bort på Hanna for å forsikre meg om at hun fortsatt var komfortabel. Ideen som hadde begynt å forme seg var avhengig av at jeg måtte snakke med Paulsen i forlaget, allerede i kveld.

- Du var tidligere inne på at det var mer enn bare jubel i forholdet til din nye pappa. Hva tenker du, er det noe du lyst å si rundt det?

Hanna rullet druene sakte mellom fingrene.

- Ikke så veldig, men det er kanskje noe som finnes litt for mye av der ute. Om du vil høre litt så…

En tid da læreren hadde rett, uansett.

- Han var lærer. Han jobbet på den skolen der jeg gikk og hadde et usedvanlig godt omdømme. Helt i utakt med den mannen jeg etter hvert fikk lære å kjenne.

For å si det med en gang så var det ikke snakk om storskala seksuelt misbruk.

- Det tror jeg ikke at han klarte å tøffe seg opp til. Men noen fiasko forsøk der han ville lære meg hva jeg måtte kunne, nå som jeg skulle ut og bli kjent med gutter, det kom han seg til med.

- Selvfølgelig så fikk jeg så ørene flagret når ikke alt ble som han befalte. Fysisk korreks var akseptert i hjemlandet vårt på den tiden.

Og denne evige terroren, dette som fikk meg til å våkne i panikk lenge etter at vi bodde på hver vår kant av kloden...

- Den konstante usikkerheten.

- En bøtte kaldt vann i ansiktet til vekkerklokke, for senere å bli knust ned i bakken med kneet over nakken, for han hadde lært det på selvforsvarskurs, må vite.

Og kan du se det for deg, at det ble satt hengelås på TV’n fordi jeg ikke hadde ryddet bordet på riktig måte?

Nå ler Hanna, gomler noen druer og fortsetter.

– Det er jo helt vanvittig! Fordelte godteri ulikt, ja rett utfrysing og mobbing, egentlig. I en alder der jeg var på vei mot å bli voksen og søkende etter forbilder. Det kjentes ensomt, urettferdig og begynte nok å bli litt mørkt.

- “Hjemme” er din siste skanse. Som barn har du ikke noe sted å flykte.

Hanna ble alvorlig og fikk et mørke i øynene.

- Det er der du lar alle troll og mobbere være der de måtte være, for nå er du trygg. Ligge under dyna, slippe tenke.

Men hva skjer når selve faenskapet bor bak dine innerste dører, når din siste skanse er nede?

- Har du noen gang, kanskje når du var liten, hatt denne drømmen der du springer så fort du bare kan, hjertet dunker så hardt at du er nummen i leppene, men samme hva du gjør så flytter du deg ikke av flekken? Så våkner du, glad for at det bare var en drøm.

- Tenk om det ikke var en drøm, at du ikke våkner? Du blir bare nummen. Ser deg selv fra utsiden og håper at du snart må våkne likevel, komme til deg selv, glad for at det ikke var virkelig. Men det bare fortsetter.

- I beste Alcatraz-stil kom det et fat med tørre skalker inn på gulvet. Snakk om teater!

Dette var dryg kost for meg der jeg satt og skriblet så godt jeg kunne, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle gripe det. Å se til, fortalte Hanna som hun hadde kontroll, men jeg synes ikke omsorgssvikt er noe staslig tema å skrive om. Og det var i hvert fall ikke derfor jeg var her!

Jeg angret at spørsmålet om pappaen ble stilt, og var litt på jakt etter å avslutte hele besøket. Men egentlig visste jeg med meg selv at denne fortellingen fra Hanna ikke var unik, og kanskje ville det være til hjelp for en der ute å fortelle den?

Og uten tvil; det koster å ta frem og blotte familien og de nærmeste, så nå skulle jeg pinadø ikke feige ut. Solnedganger og grillfester kan skrives om en annen gang.

– Hva sa fostermoren din, Hana, til alt dette? Fikk han bare ture frem som han ville?

- Hun var ikke alltid hjemme, hadde sykepleierstilling med hybel i nabobyen og jobbet nattskift flere dager i strekk. Hun ønsket ikke å tro det som ble sagt, naturligvis. Ikke før hun selv en dag ble overmannet "i selvforsvar". Da tror jeg hun begynte på prosessen med at han skulle ut.

Før det var hun bare en vanlig voksen, som utsetter fordi akkurat nå må det gjøres noe veldig viktig. Alt blir såååå mye bedre en eller annen gang i fremtiden!

Det var alltid tette bånd når mamma kom på besøk. Kanskje visste hun at ikke alt bare var fryd og gammen, men hva kunne hun gjøre?

Det kastanjebrune håret bølger seg når hun stryker begge hendene bakover, løfter ut og rister. Strekker seg bakover og lar luften flomme gjennom, som for å rense det.

- Hvorfor ser vi ikke at livet er her og nå, hver time, hver dag? Vi bare planlegger og planlegger.

- Jeg vet at Hana mente godt. Å tjene ekstra for ubekvem arbeidstid ligger i genene til denne generasjonen. De synes pensjonssparing er gull, for å bli pensjonist er selveste hovedgevinsten for å fullføre reset. Både Hana og rådgiveren ble like paff da jeg reiste meg fra møtet i banken noen år senere, helt uinteressert i min lukrative pensjonstilværelse.

Tror det festet seg i barneårene, denne skyggesiden som vokser når livet settes på vent, når drømmen om det som skal komme blir viktigere enn det som er.

For meg handler livet om å kjenne at jeg lever nå, ikke om det som kanskje kommer!

Måten hun sa det på, lidenskapelig og behersket, fjernet alle tanker om barnslig trass og markeringsbehov. Det var fundamentert i en modnet betraktning.

- Nei, nå må vi stoppe, dette ble treigt. Ferdig-ferdig. De skilte seg når jeg var atten.

Hanna spretter opp og koster seg nedetter armene som om de var fulle av maur. Kjapp og omskiftelig, jeg liker henne.

Jeg nappet til meg de siste druene og reflekterte over at å tømme fatet er noe du bare kan gjøre hjemme.