Kapittel 21

Shaun White

Var jeg overrasket over en rakrygget Hanna som stod opp for Martina?

Hadde jeg forventet; “Unnskyld at barnet mitt ikke er som alle andre, og av og til tar litt plass” i stedet for; “Vi har alle fått like mye rom å boltre oss i”?

Selvfølgelig ikke, og jeg vet at min bror og deres lille familie med utfordringer har fått mye glede og påfyll av dette fjerne bekjentskapet.

- Det som gjør meg mest ydmyk og takknemlig er alle ressursene som vår kommune har stilt til rådighet for Martina.

Hanna hadde så vidt begynt å pysle ved kjøkkenbenken, noe som hun skulle gjøre klart til Martina kom hjem, mens hun begeistret fortalte videre.

- En helt enestående oppfølging! Der er personer som aldri kan måles i penger, der er en innstilling som gjør alle negative medieoppslag om de som føler seg forbigått til skamme.

Shaun White og baklengs dobbel cork 1260.
Veldig få i verden klarer det!

- Jeg fikk for litt siden fortalt en historie om en som heter Shaun White. Han kjører snowboard og har vunnet OL-gull tre ganger. Det helt utrolige er at han gjør, og nå må du følge godt med, for dette har jeg pugget, «baklengs dobbel cork 1260». Veldig få i verden klarer det.

- Sånt kan jeg ingenting om, avbryter en litt lattermild Hanna seg selv, - han går visst sinnsykt mange ganger rundt i lufta før han lander på brettet igjen. Men poenget var at Shaun White rett som det var stilte opp som instruktør i barnegrupper.

- Og om en trippel OL-gull vinner skulle bli læreren til barnet ditt, ville du blitt henrykt. Du ville være imponert over hvor dyktig han tilpasset både tenkesett og gjennomføring av treningen til ditt barn. For Shaun White er ikke en dritsekk som bare skal vise hvor god han er selv, eller tråkke på de som ikke greier alt han kan.

Vi må oppføre oss mer som Shaun White. Vite at noen ganger kan vi mest, og ta ansvar for å løfte de som trenger det.

For i noen sine øyne er du en Shaun White, en trippel OL-vinner.

Det var veldig sterkt å se den intense og kraftfulle utstrålingen, måten hun gav meg poenget.

Jeg måtte svelge klumpen i halsen, kjente meg fanget, men kunne ikke være her lenger likevel.

- Du Hanna, nå må jeg gå. Sorry! Jeg har vært her altfor lenge, det beklager jeg. I kveld skal jeg snakke med Paulsen i redaksjonen. Kan vi få lov å komme tilbake og snakke mer?

- Du har gjort sterkt inntrykk på meg, kjære du, sjelden vare. Og vi har jo så mange historier som vi ikke har kommet til enda!

- La oss si det slik: Kanskje vi snakker bokformat.

Klemmen som fulgte matchet den varmblodige, pasjonerte jenta jeg hadde lært å kjenne gjennom dagen. Sterk og lidenskaplig. Hun insisterte på at jeg måtte ta med siste "lussekatten" som nattmat, for hennes oppdragelse tillot ingen å gå tomhendt ut i mørke natta.

Det var som forventet bitende kaldt når jeg satte meg i bilen. Ikke noe nysnø som måtte kostes, heldigvis. Jeg hakket tenner og irriterte meg over at Volvo-leiebiler ikke kan bruke innebygd fjernstyrt oppvarming. Da hadde jeg, slik som hjemme, kommet til ferdig aviset og oppvarmet bil, som malte som en katt fra første stund.

Hanna hadde vært overrasket, men viste stor glede over ideen min. Ydmyk i talemåten og tydelig stolt over å ha samlet på seg hendelser i livet som kunne interessere og inspirere andre. Jeg tror nok det løftet selvtilliten hennes, noe som jeg er lykkelig over å kunne være med på. Og meget mulig er det flere der ute som vil få et lite løft i selvtilliten når de får høre denne historien.

Uroen over at jeg ikke hadde fått vite hvor de andre halvsøsknene er, kjentes bedre etter som frostriene ble jaget bort av setevarmen. Det hadde ikke vært tid. Vet hun egentlig hvor de finnes? Den ekte pappaen har jeg sett bilde av, men han kom vel ikke rekende på ei fjøl, han heller?

Og instaprofilen er full med foto fra reiser over store deler av verden, noe som jeg vet vil bli overveldende for leserne våre. Litt komisk at en person du ikke kjente når du våknet i dag plutselig får deg til å spekulere frem alle slags ideer.

Paulsen, Paulsen, dette kan du ikke si nei til…

Det var kaldt, men vakkert å starte kjøreturen over fjellene.

Først etter et kvarters kjøring, et stykke oppover dalen, hadde spenningen i kroppen dempet seg så mye at jeg la merke til dette utrolige spillet over kveldshimmelen. Aurora Borealis, nordlyset. Jeg måtte bare stoppe bilen og gå ut.

Snøkrystallene knitret under støvlene etter at jeg, så stille jeg kunne, hadde lukket bildøren og tok noen steg bortetter snøen i veikanten. Undrende stod jeg med hodet løftet mot himmelen, bare stod og stod.

Det var så stille. Var der en buldrende lyd når lyset jaget over himmelen? Jeg kjente kulden forsiktig stryke i ansiktet, som om den spilte sammen med nordlyset. Følte meg velsignet og strevde med å ta inn alt denne dagen hadde gitt meg. Hvor liten jeg er.

@per magne drotninghaug

Jeg lever av å fortelle. Det vanligste er at jeg forteller fra en reise eller om noen som har reist.

Denne reisen er forskjellig fra alt jeg tidligere har fortalt.

Mitt navn er Veronika Aas-Nilsen, og du har lest første del av "Hanna - the Czech Gypsy".

"Hanna - the Czech Gypsy" er satt sammen

av historier fra virkeligheten, ført med

litt fri blyant av Aage Harald Skog.

.......