Kapittel 6
Jeg liker å tenke at der er en mening
- I rusen av store forventninger og ustyrlig glede over endelig ha kommet til mitt trygge hjem i Sverige, fikk jeg en
klump i magen fra første møtet på perrongen denne dagen. Det skulle dessverre bli slik at magefølelsen var rett.
- Jeg hadde aldri før vært et sted der ingen forstod hva jeg sa, og der det var nesten umulig å forstå hva som skjedde. Min nye mamma og pappa snakket tsjekkisk og vanket i et lite tsjekkoslovakisk miljø, men likevel var der en slags panikk for alt dette ukjente.
I dag ser jeg hvor modig jeg må ha vært.
Og hvor grenseløst modige de må være, de som velger å forlate alle sine faste holdepunkt og bare flytte til et nytt og ukjent land.
- Den svenske 3dje klassen var forskjellig fra skolen i Praha. Det føltes helt absurd at de ikke hadde respekt for læreren. At jeg lå et stykke foran i matte kom godt med, jeg forstod jo ikke det døyt svensk, men lærte fort.
- Selvfølgelig ble jeg mobbet, og det er vi litt trøtt av å høre om over alt, så kan det bli en annen historie. Men det var faktisk de andre innvandrerbarna som var de drygeste mobberne på den tiden.
![](../Site/images/mobbing.jpg)
Jeg snur rundt blokken igjen, tar en god sup isvann før jeg ser bort mot Hanna. Hun virker konsentrert.
- Jeg husker du var innom i en post for litt siden at flere av dine søsken også ble adoptert til Sverige, kanskje vi skal ta litt om det når vi først er i gang?
Hanna gav meg et “Mona Lisa-smil” og så litt gjennom meg.
- Vet du hva? Jeg hadde drømt og jeg hadde ønsket, men hele tiden hadde jeg bare vært alene. Det var bare jeg i den drømmen.
- Lenge hadde jeg fortrengt hvor fortvilet sårt lillebroren min gråt da vi kjørte, og han måtte bli igjen på barnehjemmet. Og hvordan vi lurte ham til å gå med pleieren for å få mat mens mamma og jeg listet oss ut døren. Kan du tenke deg hvor hjerterått det måtte føles? Ille for meg, men helt fortapt jævlig for ham.
![](../Site/images/gutten_i_trilla.jpg)
kred: Tom Erik Andersen
- Vi lovet jo å vente, sier Hanna stille. - Vi lovet. Alt dette hadde jeg lagt et lokk på og hadde kanskje ikke lyst å bli konfrontert med?
Det er skikkelig dritflaut i dag, men som
9-åring var jeg egentlig ikke så klar for å dele denne nye familien
med noen. Jeg tenkte at det behøvde ikke å komme flere.
- Likevel, løypa var staket, så lillebror Roman flyttet hjem bare to måneder etter meg. Han var blitt fem år.
- I flere år kunne vi finne mat som han gjemte over alt, under madrassen og andre steder. På kvelden når jeg skulle legge meg, kunne jeg se at Roman allerede sov, med et stykke brød fastklemt i hånden.
- I dag føler jeg en sterk knytning til Roman. Han er "en tenker" og mener mye om hvordan verden vi lever i skal ta vare på store og små, og er ikke redd for å gå på barrikadene med synspunkter. Lokalpolitiker. Så ikke alle familieselskap foregår uten at det blir søskenprat med høyt volum, og det er derfor jeg elsker å ha en bror, akkurat som ham.
Du o jag, Brorsan. Du o jag.
Hanna forteller stolt at broren var den eneste som hadde holdt tale på engelsk i bryllupet deres, som tok hensyn til at der var gjester fra syv ulike nasjoner og fikk selvfølgelig en stjerne til. Tilbake til barndommen fortalte hun at fordi de bare hadde vært innendørs på barnehjemmet, hadde Roman aldri lært å springe.
- Mange år senere lo så vi holdt på å trille av stolene da vi så Forrest Gump sammen første gang, der Forrest knekte støtteskinnene og la på sprang. Det var omtrent slik da Roman først oppdaget at han kunne springe.
- Han løp hele tiden. Akkurat samme løpestilen som vår datter har i dag.
Første julen vi feiret i Sverige kom mamma på besøk. Det var en lykkelig jul, slik som vi barna husker den. Men prøv og gjett...
Med seg hadde mamma en lillesøster, fem måneder gammel.
At det er mulig!
- Og har du kommet ut av tellinga nå, så er dette nummer fem! Mamma bodde hos oss i et par måneder, så vi ble veldig glad i denne uskyldige og blide søtnosen.
- Men jaget var det samme, så ikke lenge etter at mamma reiste hjem til Tsjekkia havnet denne babyen også i fosterhjem. Og telefonen ringte hjemme hos oss.
![](../Site/images/Superwoman.jpg)
- Her var det enda en av oss som hun mente hørte til i familien. Så omtrent to år etter jeg hadde tuslet ut av toget i Västerås en varm vårdag, var vi blitt tre søsken.
For første gang treffer det meg at dette ikke blir en reiseskildring, men en fortelling om liv og
skjebner, satt sammen av flere hendelser som av helt tilfeldige grunner møtes i tid.
Hanna mener bestemt at slike møter ikke er tilfeldig, har hun fortalt meg senere, at vi kommer med en oppgave som vi selv har ansvar for å strebe mot. Hvem eller hva som hjelper har hun ikke svar på, men er sikker på at det ikke er tilfeldig.
- Du kommer kjørende i bra fart på en vei langs fjordene her på Vestlandet. Høyt der oppe, kanskje fem hundrede meter over deg, løsner en stor steinblokk. Den kommer dundrende nedover i hopp og sprett, samtidig som du speeder på bortover strekningen.
Hanna sender håndflatene ut i en kutt-bevegelse.
- Steinblokken treffer bilen du sitter i. Du blir flat som en pannekake.
![](../Site/images/steinras.jpg)
Hvor tilfeldig kan et slikt treff være?
- Så kan vi tenke: Hvor lenge hadde den steinen ligget der oppe i fjellsiden og hvor mange sekunder fins i verden? Hadde ikke du slakket ned for å se på den fossen, eller hadde der vært en trerot et annet sted i fjellsiden, kunne steinen fått en annen sprett. Der er mange millioner tilfeldigheter som kunne endret resultatet slik at steinen landet et annet sted.
- Men nei, midt på, helt umulig om vi skulle prøve på det. Pang sa det. Det var din tid, og du vet bare ikke når.
Hele livet mitt er fullt av tilfeldigheter og personer jeg møter.
Jeg liker å tenke at det er en mening med det.