Kapittel 18
Drømmejobben 24/7
- Tidlig lørdag morgen, og jeg var på plass. Første dag i min nye jobb. Om det var riktig slik som jeg hadde forstått i intervjuet, hadde Tyrkiahus solgt mer enn fem hundre ferieleiligheter på få år. De fleste var under bygging, og nå ville ledelsen i selskapet ta grep for å etablere et servicesystem som skulle tilegnes alle de nye boligeierne.
Noen av oss som jobbet i Tyrkiahus sommeren 2006
Her kom “nordmannen” til sin rett, der han presenterte tydelige visjoner om hvordan det skulle være å komme til et feriehus i Alanya.
- Jeg ble satt til å styre opp transferapparatet som skulle være vanntett for våre gjester. Alt fra bestilling til hva sjåførene skulle ha på seg. Og knyte det sammen med vask og household. Gjestene skulle få feriefølelsen straks de ble hentet på flyplassen, ble det innprentet i oss.
Av og til fikk jeg oppdrag av den eksklusive typen.
- Det var ikke uvanlig med tilbakemeldinger om villmannskjøring, at passasjerene var livredde og forbannet. Det var sånt som måtte plukkes bort.
- Turen til egen leilighet skulle kjennes så behagelig som mulig, og vel fremme måtte alt være på stell. Selv om det var deres egen leilighet så skulle de kunne komme til nyvasket og ferdig oppredde senger. Sjampanje og frukt på bordet, mat og drikke i kjøleskapet.
Når eieren kom hjem til feriehuset sitt skulle alt være tipp topp.
- Og den dagen gjestene skulle hjem var det bare å slippe alt som det var og sette seg i transferbussen jeg hadde bestilt. Vaskepersonell ryddet og vasket slik at alt ble klart til neste gang de skulle komme “hjem” på ferie.
Det var ikke vanskelig å fange opp at Hanna hadde dette godt innunder huden, hun fortalte som i en reklamefilm. Entusiasmen og toneleiet kunne antyde at hun fortsatt er veldig engasjert i denne type formidling. Jeg krysset i margen slik at jeg skulle huske å spørre.
Akkurat der og da var Hanna på vei til å rette seg opp i saccosekken og åpnet hendene ut til siden.
- Jeg elsket det, det var helt topp! Og jeg kunne flette inn mye av det jeg hadde lært som guide. Bra lønn, selv om det var jobbing til alle døgnets tider. Nødvendigvis måtte jeg ha med firmatelefonen på byen, og det var stas. Rett som det var trengte både sjåfører og gjester litt hjelp til fly som kom og gikk stort sett hele døgnet.
- Og det kjentes definitivt ut som en oppgradering fra å være guide.
På den tiden kjentes det litt snobbete å jobbe samtidig som du satt i baren.
- At jeg likte når mange av mine tidligere kollegaer siklet fordi jeg kunne vise frem ny outfit hver gang vi møttes på byen, trenger du ikke tvile på. Men det aller største for meg var leiligheten. For første gang jeg kan huske, hadde jeg en leilighet som jeg var stolt av, følte meg trygg i og gledet meg til å komme hjem til.
Og her merker jeg dette som er "Hanna", dette spontant oppriktige når følelsene ligger utenpå skjorta. Dette som du ikke kan la være å bli tatt inn i.
- Hvem kan noen gang glemme livekonsertene? Vi bare leide oss bil og kjørte av gårde, jeg sammen med Anita fra kontoret. Og kan du gjette hvem vi fikk bo hos?
Både Sean Paul og den tyrkiske megaartisten, Tarkan, var i Antalya denne sommeren.
Jeg rakk ikke å se opp før hun svarte selv. Strakte opp hendene og løftet beina med rompa godt ned i saccosekken.
- Min tidligere sjef og mentor, Jaana!
- Det var hun som hadde kontrollen på "når og hvor" alle megaartistene kom til millionbyen. Den dama har betydd mye mer for meg enn hun noen gang vil forstå. Har spurt henne utallige ganger om råd og hjelp, også i dag når hun jobber på det svenske konsulatet i Antalya.
- “The best Christmas picture ever”, sier Jaana om blinkskuddet av Martina og snøkulen.
Dette fotoet har det svenske konsulatet i Antalya brukt i mange år som fremside på sin julehilsen til nær og fjern. Det er litt kult, innrømmer hun.
Å føle seg vellykket er følelse som gir utrolig med energi. Og som for alle følelser er det en begynnelse og en slutt.
- Utpå høsten en gang begynte det å gå rykter om at jeg var mer enn delaktig når sjefen og kona hadde major domestic problems. Jeg kan gjerne innrømme at jeg var mer interessert enn det jeg kunne gi uttrykk for. Så det var på mange måter greit å gi hele Alanya en pause, slippe intrigene og fokusere på ny karriere som selger på bedriftsprofilering i Stockholm.
- Det var min bestevenn Anna sin samboer som hadde startet et vellykket og interessant konsept som jeg ble invitert inn i. Dette har forresten vokst til å bli en av de største innen bedriftsprofilering i dag.
- Kanskje du har hørt om Det norske Bransjemagasinet?
Jeg nikker litt åndsfraværende mens pennen går for fullt på blokken.
- Ikke så lenge siden det ble kjøpt opp fra denne satsningen, i Sverige heter det Enterprise Magazine.
- Jeg ble aldri den dronningen jeg forventet av meg selv i denne salgsjobben. Hadde gått som smurt å selge da jeg jobbet som guide, der toppet jeg pallen. Men her lugget det litt.
- Aage ringte meg noen ganger og lot som om han var oppriktig interessert i hvordan det gikk i Stockholm. Litt sånn bla bla bla. Typisk gav han råd om hvordan jeg skulle lykkes i salgsjobben min og annet prat rundt grøten.
- Det var først da han fortalte at han hadde flyttet hjem til far sin, og lurte på om jeg noen gang hadde vurdert å reise til Syden i julen, at telefonen glapp ut fra skulderen og gikk i knas på baderomsgulvet.
