Kapittel 17

Eiendomsmegleren

- Etter turbulensen i Egypt var det en utrolig god hjelp å ha fast bosted hos Anna hjemme i Stockholm. Et sted der jeg kunne smelte ned og kjenne fred og trygghet.

Saccosekken i den spesielle “Vogue-utgaven” hadde Hanna dratt nærmere ovnen, og nå satt hun noe bakoverlent mens hun snurret fingrene i håret på samme måte som da hun snakket om Mia.

- Jeg var utrolig, ja nesten syklig innstilt på ny jobb i et eksklusivt arabisk flyselskap.

På major first class skulle jeg fly over de store hav i lekker uniform med pent oppsatt hår og blanke negler.

Flydde nesten av meg selv etter jeg hadde vært på to, og ble innkalt til et tredje intervju for å få jobben. Men jeg nådde ikke helt opp i den siste psykologiske testen. Litt for preget av de siste hendelsene i Sharm, kanskje?

- Slukøret bad jeg reiseselskapet pent om å få komme tilbake til Alanya, og fikk tilbud om en ledig stilling i millionbyen Antalya, der flyplassen lå. Om jeg ønsket den kunne jeg installere meg der.

- Fy søren, den byen er DIGER! utbryter Hanna, knall fokusert når hun fortsetter, holder begge hendene frem og tilbake som hun spiller lufttrekkspill.

- Helt annet enn Alanya, mye mer internasjonal.

En atmosfære og slags personlighet som kjennes igjen i andre storbyer.

- Har ikke noe de trenger å bevise, men er desto mer hyggelig, de som jobber med oss turister. Selv i dag kan jeg drømme om å gå dagevis i gamlebyen.

- Spennende, eksotisk, eventyrlig. Har funnet mye fint der som vi har i leiligheten i Alanya. Tepper og lamper. Krydder, det dufter av krydder og te. Nei... helt fantastisk!

Jeg gir opp å notere og koser meg med å følge med i alt som bobler over etter som entusiasmen får utløp, om besøk og hoteller, butikker og mat.

Helt til Hanna viser et par filmer av Martina i Antalya. Det er jo bare idyllisk!

- Det var noen hektiske uker for å bli kjent i denne byen, den gangen. Men som erfaren guide… ja, uten å være stolt av det, så ble det konflikt med en yngre og uerfaren leder. Ble så skuffet at jeg sa opp etter tre uker og reiste til Alanya, håpet stort jeg ville skaffe meg guidejobb der.

- Husker du at det var en solformørkelse i 2006? spør Hanna. Vi ler og jeg spør:

- Husker du om det var vanilje i skillingsbollen i 2008? Litt sånn for å poengtere at av alle uvesentlige ting…

Hanna vinker meg bort.

- Det var en sånn total solformørkelse, ikke bare litt overskyet, men helt stupmørkt. Veldig sjelden, tror jeg.

Der kom mediefolk fra hele Europa til Alanya for å dekke fenomenet.

- Må ha vært bare noen få steder i verden siden det var sånt styr. Jeg husker det fordi jeg var på besøk hos Mona, en tidligere kollega som jobbet for et stort norsk meglerfirma i Alanya. Der var fullt av folk, og mange sprang rundt med kamera. Mona inviterte på en kopp te i sittegruppen utenfor kontordøren, og det var helt merkelig det som skjedde så.

- Det begynte å bli grålyst, så ble det helt stille, småfuglene sluttet å kvitre og du kunne ikke høre en eneste hund eller denne syngingen fra gresshopper. Bilene kjørte ikke, for alle ville se dette. Helt knyste stille.

 - Gatelysene tente automatisk. Det var så urealistisk at du ventet liksom en stor UFO eller noe skulle lande foran oss når det ble belgmørkt klokka to på dagen.

Hanna ser på meg som om hun forteller en grotesk Hitchcock-historie på det mest spennende.

- De som stod rundt oss, hadde denne «Åååå», som når de står og ser på raketter som lyser opp himmelen på nyttårsaften. Ingen klappet, bare noen som hvisket.

Jeg var helt uforberedt, hadde ikke hørt om at det gikk an, at det kunne bli stupmørkt midt på dagen, så jeg ble veldig glad når det blå “daggryet” nærmet seg og solen sakte begynte å lyse igjen. Ble litt kvalm, lurte på om jeg måtte spy, husker jeg.

- Etter dette gikk det nøyaktig en uke, og Mona ringte og spurte om jeg kunne tenke meg å komme på jobbintervju hos sjefen. “Han tyrkeren i sånne lange, spisse klovnesko”, husker jeg at jeg spurte, og hørtes helt sikkert temmelig negativ ut.

- Nei, dette er han fra Norge, det er han som er den egentlige sjefen, svarte Mona. - Han var ikke her sist, du har jo ikke noe å tape?

Av alle samtaler i livet må dette være en av dem som har hatt mest betydning for meg.

- Nei, det ble litt feil, tenker Hanna høyt, - for den ene har jo ført til den andre. Og plukker du bort noe ville jo resten ikke blitt noe av. Sånn sett er hver dag like betydningsfull, er den ikke det da? Men vi kaller det en milepel.

Nå legger Hanna inn en sleng i håndleddet etter som fingrene snurres gjennom håret enda fortere. Automatikk.

Og jeg fatter ikke at hun orker å sitte så nært den varme ovnen, det er en tanke som jeg ikke blir kvitt.

Tyrkerstyle

- Selv om han var nordmann var det ikke tvil om at han hadde “tyrkerstyle” kontor. Hvite skinnstoler, et svært mahogni skrivebord, diger møbelreol med bilder og stesj bak seg, og sofa med stoler og bord der jeg skulle sitte. Jaggu hadde han hengt opp bilde av denne tyrkiske landsfaderen, Atatürk, også. Hvem trodde han at han var denne nordmannen, borgermesteren eller noe?

Påkledd var han i alle fall, med dress og slips, og litt kortere klovnesko enn han tyrkeren i nabokontoret.

- Aage virket kontrollert og avslappet. Håndgrepet var fast når vi hilste, og de blå øynene hadde direkte blikkontakt. Ja, dette skulle bli interessant, tenkte jeg, og var glad for at jeg selv valgte å møte i hvit skjorte, høyhælte sko og mørk dress.

- Det jeg husker best fra intervjuet var at både Mona og en til av de ansatte var til stede. Og at dagen etter var min 26-årsdag, jobbfri med store planer for nattklubb og feiring resten av helgen.

Å feire 26-årsdag i Alanya er ingen spøk.

- Tror du ikke han ringte, da, denne Aage? Gratulerte meg med dagen og med jobben, dersom jeg kunne møte til åpningstid klokken ni neste dag, på lørdag!

- Og tror du ikke jeg satte korken på flasken, da, denne Hanna? Bursdag hadde jeg hvert år, mens dette var noe nytt.

- Eiendomsmeglerbransjen i Alanya hadde ikke noe særlig rykte på seg. Det var mye snakk om store pengebeløp og at turister tradisjonelt hadde blitt lurt. Så jeg var ikke jublelklar for å bli med på dette, …og veldig usikker på om det var opp eller ned stigen i forhold til å være guide.

Men så var der noe som gikk på byen om dette norske selskapet, som hadde fulle busser med gjester og raust inviterte på middager i byens beste restauranter. Det gjorde meg veldig nysgjerrig.