Kapittel 11

Sjelevenn for alltid

- Mia skulle fjerne brystet. Om alt gikk bra ville hun få protese og det ville nesten ikke vise, hadde de sagt.

- Det var så absurd, for hun visste ingen i hennes familie som tidligere hadde hatt brystkreft, og jeg ble nummen og kald i hele meg med tanke på at det nesten var obligatorisk i min familie.

- To dager varte ikke lenger enn fem minutter, og så måtte jeg reise hjem. For andre gang i livet så jeg tårene som rant nedover Mia sine kinn. Denne trofaste og lojale Mia. Vi holdt og vi holdt.

- Fan, jeg er så redd, jeg er livredd, gråt Mia. - Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan skal det gå med jenta vår?

Så tom kan jeg ikke huske at jeg har vært før. Det var ubeskrivelig vondt, samtidig som det var utrolig godt, å være hos familien til Mia denne korte stunden.

Nå hadde vi bare tanker for at dette måtte gå bra!

Hanna fiklet litt med håret sitt igjen, snurret en finger gjennom den ene lokken og ble litt fraværende. Jeg skulle akkurat til å si at jeg så noe ute på sjøen, da hun sa:

- Rart hvordan hele verden bare går videre, som om ingenting har hendt. Og der sitter du, med hele grunnen rykket bort under føttene på deg.

- Med rennende tårer og klump i halsen stod jeg der, tre år senere, og holdt i papiret der talen, sirlig og møysommelig, ord for ord, var skrevet med blått.

- Presten var en ung mann og hadde holdt en tale der innholdet er totalt visket bort. Jeg hadde vel for mange følelser i hodet på en gang. Nå, etter at vi hadde samlet oss der vi skulle spise, hadde jeg gitt et signal om at jeg ønsket å si noe.

- Det var viktig at det kom ut på rett måte, slik at Mia fikk noen ord fra venner også, ikke bare slekt.

Jeg kunne nok det meste uten manus, for jeg hadde lest den om igjen og om igjen. Det som kommer fra hjertet blir aldri feil, uansett.

- Kanskje den ble altfor lang, men det var til tider en morsom tale, da Mia endelig stod som brud og fikk gifte seg med sin Fredde.

Bryllup - Mia, Fredrik og Lova

- Hanna! utbryter jeg når hun slipper frem smilet bak tårene og ser mot meg. Du holdt meg så fast i denne. Jeg var sikker på det hadde gått galt!

- Så langt har det gått bra, noen ekstra runder under kniven, men gode prognoser heter det visst. Har forresten aldri vært i et bryllup der gutta holder gnistrende taler og gråter, hver eneste en. En helt enestående familie, helt magisk bryllup, helt i mitt hjerte.

I min karriere som reiseskribent er dette et øyeblikk jeg ikke ville vært foruten. Når tårene rant fra kinnene til Hanna kunne jeg ikke holde tilbake mine egne.

Vi så på hverandre og smilte. Så lo vi. Og jeg kjente en nummen følelse i brystet der mitt eget implantat hadde blitt lagt inn for fire år siden.