Kapittel 8
My First Soul Mate
- En ting skal han få kredit for, han "lotsas-farsan": Det var så ille hjemme at jeg søkte et bedre liv ute. Kunne gått rimelig dårlig om jeg hadde havnet sammen med feil venner, men i stedet vokste jeg inn i et evig vennskap med en utrolig vakker jente som heter Marta.
Det sære språket de snakket seg imellom gjallet ofte gjennom gården når mammaen ropte dem inn til mat, og Marta svarte med samme klang. Hun var stolt, sa at det kule morsmålet deres er samme morsmålet som Jesus snakket. De hadde reist fra Tyrkia på grunn av dette mange år tidligere. Det var derfor familien kom til Västerås som arbeidsinnvandrere.
- Først så jeg det store, krøllete håret ute på lekeplassen, så det varme smilet.
- Hennes familie ble min bonusfamilie helt fra jeg var 10 år, og skulle noen trenge referanse på en kjernefamilie så er dette min.
- Marta var et år eldre enn meg, hadde to eldre brødre og en bror like gammel som meg. Han sørget for at jeg fikk gå mer i fred på skolen, selv om han lot som at han ikke kjente meg til å begynne med. En fantastisk følelse som jeg tipper han ikke var i nærheten av å forstå betydningen av.
“Familien Marta” anno 2020.
I dag er Marta gift med Ninos, og har to skjønne barn, Leandro og Paulina. Vi får ofte bo hos dem når vi reiser til Västerås. Det er ingen
steder vi føler oss mer velkommen!
De to små og kliss like tvilling-attpåklattene kan jeg fortsatt ikke se forskjell på, selv nå når de har blitt voksne, fniser Hanna litt tvilrådig.
- Om vi laget verdens mest uskyldige Gudfaren-film, ville den røslige pappaen, “Babo”, til Marta fått hovedrollen. Akkurat slik, myndig og proper, ser han ut den dag i dag. Og mammaen måtte være med, på lag med de gode som bare ville godt.
De tok imot meg som sin egen, og jeg ville aldri selv klare å gi til andre, den godheten som jeg opplevde å få i det hjemmet.
Jeg noterte så godt jeg kunne, …som Hanna kunne prate! Men det var så oppriktig, hun åpnet opp hele vesenet og jeg kunne ikke la være å kjenne det inni meg.
- Du skulle kjent duften i det kjøkkenet… og når du fikk holde det ferske assyriske brødet i munnen, den smaken glemmer jeg aldri!
Bord dekket på ekte syriansk vis.
Hanna holder begge hendene til brystet mens hun faller ned fra sofaen. Vi ler hjertelig begge to av hvordan hun overspiller.
På promenaden mellom huset og sjøen stopper en mann som lufter to store hunder. Den ene hunden ser opp, skvetter litt så det blir gule flekker i snøen, før de rusler videre nedetter veien i den klare vinterluften.
Jeg skjønner nå at jeg er med på å lage et nytt kapittel i livet til Hanna. Gi liv til og gjødsle de gode opplevelsene . . .
Kaste et par spader med jord over det som var leit.
Løfte frem gleden over å være til, sette det på papir, dele.
Jeg henter meg inn igjen og ser at Hanna tydelig liker det vi gjør, nyter stunden når hun kan fortelle om alt det gode Marta fortsatt gir henne.
- Hva skjedde, så du noe mer til din mamma i Tsjekkia? undrer jeg, og bryter litt inn i historien om Märtha og hele familien som jobbet døgnet rundt, om de populære restaurantene de driftet og om kjærligheten rundt det deilige matbordet.
– Eller hadde hun flyttet til Tyskland, var det det du snakket om en gang?
