Kapittel 14

Velger vi, eller blir vi valgt?

Det var en stor overraskelse for meg at Hanna ikke slo til da hun fikk plass på guideskolen. Men jeg vet jo at hun ble guide, så hva skjedde?

Hanna skled ut av stolen og hoppet frem på gulvet med armene ut til begge sider. Jeg ventet bare på at hun skulle rope. I stedet lo hun når hun så hvordan jeg satt, med skuldrene helt opp til ørene. Og nå var det helt OK med en liten pause, vi hadde holdt på i timevis. Det var ikke lenge før 6-årige Martina skulle komme fra skolen, så det måtte vel et eller annet frem på bordet etter hvert.

Ingenting kan måle seg med hjemmebakt surdeigsbrød

Litt senere surret det i varmluftsovnen, og inni stod et rundt og gyllent hjemmebakt surdeigsbrød. Den typisk svenske brede smørkniven stod plassert midt i smørkoppen på benken ved siden av brødfjøla.

- Du er dryg til å bake? spør jeg mens duften setter seg i rommet. Egentlig kunne jeg pakket sammen og reist til hotellet, men den vennlige invitasjonen om å bli til en ettermiddagslunch danket ut all tvil. Og vi måtte bli enige om når jeg kunne komme tilbake, for nå kokte det i hodet. Her var det visst mange historier som burde fortelles.

- Kan ikke ta æren for denne, en god venn har startet hjemmebaking, og der er det stor rift om baksten, smiler Hanna og la opp et rykende ferskt brød ved siden av det andre, begge aldeles nydelig dekorert i stekeskorpen.

 Samtidig som hun svinset rundt i kjøkkenet fortalte hun om Anna, den i trekløveret som var et levende bevis på at det er mulig å ha orden i sakene, selv for unge jenter.

- Hun var voksenutgaven av oss, og likevel en som hadde noen svin på skogen som foreldrene ikke behøvde å kjenne til.

Det var Anna som hadde leilighet, vi andre bare betalte vår del av løpende utgifter. Hun var en som kunne ta en beslutning og kjøre løpet. Tenk hvor heldig jeg var som fikk bo sammen med henne og Sandra. Vi treffer altfor få slike personligheter i løpet av livet. Der er god plass til flere, kan du si.

Etter som tiden har gått, og jeg har fått møte mange spennende mennesker, er det overraskende mange som går rundt og frykter variasjon i den daglige tralt.

Samtidig elsker de å kikke ut bak gardinene; på det som "kunne ha skjedd".

- Du må fortelle om guidelivet, Hanna, noe som gir meg ryggdekning i bladet for å være her, skøyet jeg.

– Dette har vært veldig interessant møte, og det kjennes som vi bare har skrapet av skallet. Spørs om jeg ikke må komme igjen i morgen eller en dag?

Brødskorpen drysset utover den mørke benkeplaten der hun saget den runde brødstumpen opp i pene stykker. Før vi fikk noe svar klang det i dørklokken og bortover gangen kom en travel jente med skolesekk og vinterjakken over armen.

-Elskling! utbrøt Hanna,

- Der er du hjemme, ja. Så fiiiint. Hadde du en kjekk dag på skolen?

- Ja, sier jenta litt på autopilot, sparker av seg cheroks og setter skolesekken midt på gulvet. Hele tiden ser hun på meg og smiler, speider så raskt over bordet og kjøkkenbenken, som om hun visste at det står fremme noe godteri når der er besøk.

- Det lukter deilig mat, Bjørgbrød, det lukter Bjørgbrød, det lukter Bjørgbrød, gjentok hun med utestemme og snuste tydelig inn med nesen opp. Til min store overraskelse kom hun rett mot meg.

- Ser du vi har besøk, skal ikke jeg få en kos med deg når du kommer hjem? Hanna var tydelig bakpå og kom halsende etter.

- Den flotte damen heter Veronika. Kan du si det? Veronika?

- Ja, hun lukter parfyme, sier Martina mens hun smiler, og i et kort, kort øyeblikk møter hun blikket mitt før hun raskt glir øynene til venstre.

- Har du sett! For ei vakker jente, falt det ut av meg, og jeg har sjelden sett så dype, mørkebrune øyne.

Den skjønne jenta var Martina. Etter hvert som vi samlet oss rundt kjøkkenbordet og roen sakte senket seg, ble jeg enda mer fasinert av hvor trygg og uredd Martina virket.

Martina kom en snartur innom

Ja visst krevde hun mye oppmerksomhet fra moren, spesielt fordi det var besøk, kanskje. Men der var noe søkende og livlig i måten hun passet på at jeg også gav henne oppmerksomhet. Hanna fortalte på en smart og åpen måte at Martina har en autismespekterdiagnose, uten at det virket som om vi snakket “over” den blide jenta.

Før vi fikk sukk for oss hadde Martina vært i klesskapet og hentet frem en sommerkjole som måtte vises frem. Og da fikk jeg lov å hjelpe.

Etter litt frem og tilbake kom vinterklærne på igjen. Martina skulle bli hentet av en hyggelig nabo. De skulle leke i snøen før det ble mørkt.

- Jeg må innrømme, Hanna, at mye av min annerkjennelse som skribent ligger i research og forberedelse før jeg tar en jobb. Du slapp nok ikke unna der, du heller, sier jeg og smiler når Hanna ser overrasket ut.

- Det var faktisk broren min som tipset meg om en serie som mannen din laget på insta i fjor, som hette “Pappa'n til Martina”. Der var du tagget, og nysgjerrig som jeg er så begynte jeg å bla nedover postene dine. Jeg syntes din profil skilte seg ut fra mengden. Har jo et øye for reiser, og du beskriver ofte med fargerike og kreative bilder. Og der var mange reiser.

Det var da jeg tok kontakt for den avtalen om dere ville bli freelance reportere for oss. Men så ble det dette i stedet for, nikket jeg over bordet til Hanna, mens jeg tok en bitte liten smørklatt på den siste brødbiten jeg hadde tenkt å ta. Det var altfor godt.

Hanna har en spennende profil

Pappa'n til Martina

- I den serien om pappa'n til Martina fant bror min utrolig mye støtte, siden deres yngste sønn har en diagnose lik Martina sin. Du kan si; brutter'n kom seg "ut av skallet” og fikk en helt ny respekt for hva som blir gjort og tilrettelagt for de som har utfordringer, og ikke minst måten å se muligheter og glede seg over det som gutten er sterk på.

Først var de fortvilet for at han kunne sitte i timevis, ja, av og til i flere dager, og studere en plante. Nå tenker de at akkurat derfor kan han bli en botaniker uten sidestykke! Om han vil.

- Husker du om broren min var i kontakt og takket for at dere var så åpne?

- Er det broren din?! Wow! Vi hadde mye kontakt i en periode, vi. Er vi inne og snakker “tilfeldigheter", eller?

 Hanna skinte opp i ansiktet mens hun fortalte hvor utrolig hyggelig det var å få den tilbakemeldingen på noe som det legges så mye følelser i.

Så mistet hun kontakten med meg på et blunk når Martina stresset med at iPaden akkurat var tom for strøm. Batteripakken med kabel ble plugget inn og jenta føyk av gårde bort til sofaen.

Vi er så innprogrammert til å bli lik alle andre, at vi blir helt nedblåst og deprimert når et lite vindpust kommer og rokker ved dette.

- Og rundt oss sier den ene og den andre at det ser ut som vi klarer oss bra, men at det ikke kan være lett. “Vi må bære på en livslang sorg for at barnet vårt ikke er som andre.”

- Godt mulig jeg var slik selv, før jeg ble mamma. Nå er jeg takknemlig hver dag for at jeg måtte utvide perspektivet, se verdier og løsninger som ville vært ukjent for meg uten at noen gav meg den muligheten. Det er så fattig at noen tror at dette skulle gi en sorg. Jeg har seriøst en utfordring med at det er så vanlig å se verden i svart/hvitt .

Av alle de milliarder som finnes der ute, valgte Martina meg, så jeg skal få lov til å vise at jeg er den beste mammaen Martina noen gang kunne få.